Det var en gang langt, langt borte en mann som het Elling. Nei da, jeg bare tuller. Dette skal ikke være et eventyr. Jeg heter Elling, men jeg vil ikke akkurat kalle meg selv for en mann. Kanskje jeg er det i alder, men jeg føler meg ikke sånn. Jeg er verken fugl eller fisk. 22 år og ingen idé om hva jeg skal gjøre med livet mitt. Livet pleide å være en dans på roser, men nå er det bare stilkene som ligger igjen. Ting kan endre seg så fort. En liten forandring kan gjøre utrolig mye på kort tid. Det er rart det der.

Ute ligger snøen elegant utover byen. Det hvite støvet kaster seg over trærne og ødelegger dem totalt. Det lille av blader som er igjen har falt av og alle trærne står her helt nakne. Uten noen idé om hvor lang tid det vil ta før bladene kommer tilbake. Snøen har lagt seg som ett teppe over hele landet. Uansett hvor du går finner du snø. Den virker så lett og uskyldig, men når den treffer, kan det ha katastrofale følger. Den raser ned fjell og pakker inn mennesker. Først gjør den deg varm, også kveler den deg sakte men sikkert. Jeg begynner å bli lei av all denne snøen, selv om den har lagt seg for første gang. Den første snøen er alltid den verste. Alle er så glad i snø, men det er ikke jeg. Jeg tror det er fordi den er så kald. Veldig kald.

På vei til jobb prøver jeg å legge fra meg mobilen. Det er deilig å bare være i sine egne tanker og få en pause fra alt mas. Utenfor sykehuset er det masse mennesker. Flere enn det pleier å være. Jeg går forbi dem mens jeg holder pusten. Det burde ikke vært lov å røyke utenfor et sykehus, men det får ikke jeg være med å bestemme. Inne i garderoben møter jeg kollegaen min. “Skal vi spise lunsj sammen i dag?” spør han, sånn som han alltid pleier. Jeg ler mens jeg ser på han og sier: «Ja, same procedure as yesterday». Humor er redningen i en grå hverdag. Det hadde ikke gått uten. Når vi går ut i gangen, ser jeg meg litt rundt før vi skiller vei. Jeg starter å vaske nede i dag. «Ha det!», roper han. Jeg hører stemmen hans, men jeg får ikke med meg hva han sier, så jeg svarer ikke. «Ha det!», roper han enda høyere. Jeg snur meg og vinker til han. Rundt meg hører jeg mange stemmer, men ikke den jeg leter etter. Når jeg kommer ned, tar jeg opp moppen. Jeg drar den over gulvet, mens jeg ser meg rundt. Jeg leter etter blikk. Alle lydene rundt forvirrer meg, men jeg bare fortsetter å vaske. Sånn som jeg pleier å gjøre.

Hun sklir elegant over gulvet med høyt hode. Alle beundrer henne, der hun går med kort skjørt som er litt for stramt over magen. Når sykehussjefen kommer blir det alltid veldig stille og jeg vet akkurat hva hun vil. Lyden av de høye hælene som treffer gulvet, rommer hele bygget og alle vet hvem som kommer. Hjertet dunker raskere og raskere og jeg kjenner blodet rase gjennom kroppen min. Jo nærmere hun kommer, jo høyere puls får jeg. Hun går breibeint forbi meg mens hun blunker og holder seg på magen. Jeg følger henne med øynene mine, mens hun går inn døra rett foran meg. Jeg blir varm. Veldig varm. Hun lokker meg inn i en verden der alle bekymringer blir borte. En verden der det eneste som teller er øyeblikket. Jeg forsvinner inn.

Jeg spretter opp trappa og prøver å roe meg litt ned, før jeg går inn i kantina. Hodet er trøtt og kroppen er anspent, men samtidig glad. Jeg må bare passe på at ingen blir mistenksomme. Mens jeg står utenfor kantina hører jeg noen stemmer som babler noe i bakgrunnen: «Visste du at sykehussjefen og mannen skal ta med seg ungene til Sør-Afrika i ferien?». Kroppen min rister mens ordene sklir inn ørene mine. Hørte jeg riktig nå? Mann og barn? Hvorfor har hun ikke sagt noe? Jeg løper ned trappa jeg kom fra, uten noen idé om hvor jeg skal. Jeg bare løper. Hvordan kunne hun gjøre noe sånt og hvordan skal jeg komme meg unna med det her? Hun kan bare si hun ble tvunget og alle vil tro på henne. Så er det jeg som blir straffet. Sånn har samfunnet vårt blitt i dag. Hvem tror ikke på en søt og snill dame, liksom?

Jeg løper ned og mot bakdøra. Kroppen min hiver etter luft og det føles ut som jeg blir kvelt. Jeg kaster meg ut døra og en kald vind treffer meg i ansiktet. Det tjukke laget med snø har blitt enda tjukkere og trærne har bøyd seg helt. Det er veldig kaldt rundt meg, men på innsiden koker det. De fine, krystallklare snøfnuggene flyr rundt i lufta. Sakte men sikkert blåser det opp og plutselig får jeg en haug med snø kastet over meg. Jeg detter ned på ryggen og blir liggende som en familiefar på stranda i Syden. Over meg flyr de krystallklare snøfnuggene. De er ikke så veldig fine lenger. Jeg blir bare liggende og tenke. Tenke på henne. Hun er litt som snøen, flink til å lure.