“Jeg er så lei meg, fra dypet av mitt hjerte. Du snakket om dine fremtidsplaner. Du utstrålte en livsglede jeg aldri hadde sett maken til. Du var definisjonen på livsglede. Til høsten skulle du ha startet på et nytt kapittel. Du skulle bort fra denne byen. Det var ikke slik det skulle bli for deg …”

Luften dufter friskt, som peppermynte. Gaten er fylt med mennesker som går arm i arm. Kulden trenger seg inn i joggeskoene mine. Jeg kan ikke føle tærne mine. Snøen i år har lagt seg for tredje gang. Den store boblejakken er i bruk i år igjen. For å være helt ærlig er det kanskje det beste kjøpet jeg har gjort noensinne, foruten om hunden min Måne. En syv år gammel rød Shiba Inu. Jeg ønsket meg den rasen fordi det hadde vært meg om jeg skulle ha vært en hund. Rasen er kjent for å være selvstendig, sta, lojal mot sine mennesker og skeptisk til fremmede.

Vinden er så kraftig at trærne letter snart fra bakken. Søppel flyr bortover veien. Noe treffer meg mitt i ansiktet. Det er en plakat. En plakat av en liten jente med blanke brune øyne og en rød jakke. Det står skrevet med store bokstaver: Savnet siden 29. november 2014. Det er over fem år siden. Hun sitter på en benk med et stor smil om munnen og en kosebamse i høyre hånd. Det kan virke som det er noe annet som får henne til le på dette bildet. Øynene hennes skinner like sterkt som solen. For en utstråling. Tenk at hun er savnet.

Bildet berører meg på en måte som overrasker meg. Jeg kjenner at synes mitt blir uklart. Et par tårer triller nedover kinnene mine og faller ned på bildet av henne. Hvor er hun nå? Jeg kjenner at klumpen i halsen vokser seg større. Hun må være der ute et sted. Det må hun. Når jeg se på fortiden tegnet på kroppen blir jeg så lei meg. Hvordan kunne jeg la det skje? Hvordan kan en liten jente bare forsvinne? Jeg tørker tårene og bretter sammen plakaten.

Busskuret er fullt. Jeg sniker meg inn i folkemengden og blir stående mellom et eldre par og en voksen mann kledd i dress. Noen snakker sammen eller i mobiltelefonen, andre er stille og kikker på klokken sin jevnlig, selv om de vet like godt som jeg at den er omtrent det samme som sist. Jeg går lengre inn i busskuret for å få et lite glimt av bussruten. Jeg tråkker på en annens fot. “Beklager,” sier jeg og snur meg rundt. En rød frakk. Den lille jenta, helt innerst i busskuret. En buss stopper opp, det renner folk ut av den. Jenta reiser seg og smetter inn på bussen. Lukten av Marc Jacobs sin “Daisy” parfyme slår imot meg. Det er ingen ledige seter i nærheten av henne. “Du må sette deg ned,” sier bussjåføren til meg. Jeg nikker kjapt tilbake og går innover i bussen.

Jenta blir sittende fem rader foran meg. Jeg lener hodet mitt inntil vinduet. Vinden uler og snøen føyker bortover. Det er dårlig sikt og bussjåføren bråbremser i det en svart og hvit katt løper over veien. Vi kjører gjennom et tett boligstrøk. Det er noen store høye blokker inn mot skogen, noen røde rekkehus og mange eneboliger her. Da jeg var yngre ville jeg flytte hit slik at jeg hadde muligheten til å bytte skole. “Stopp” lyser det i bussen. I det hun går av forsvinner hun i folkemengden. Jeg små jogger får å kunne klare å holde følge. Den røde jakken dukker opp borte ved den islagte dammen. Jeg faller over en trestamme som vinden har veltet. Plakaten kastet ut av lommen min. Vinden bærer den av gårde. Jeg prøve å strekke meg etter den. Jeg prøver til og med å hoppe.

Fallet gir meg et stort skrubbsår på kneet. Jeg blir sittende på den iskalde trestammen og se ut i luften. Snøen daler ned fra himmelen. Det føltes ut som verdens undergang. Det var helt stille. Ingen barn i parken. Ingen kjeftende foreldre. Ingen ender ute på isen. Den lille jenta. Brunt skulderlangt hår, hvite små joggesko og et smilehull på høyre kinn. Øynene tenner er blanke, som på bildet, en tåre faller ned på hånden min. Jeg ser på henne med store øyne, rekker frem hånden min og tørker forsiktig bort tåren fra kinnet hennes. Hun trekker på munnvikene, som om hun skal til å fortelle meg noe.

“Jeg er så lei meg, fra dypet av mitt hjerte. Du snakket om dine fremtidsplaner. Du utstrålte en livsglede jeg aldri hadde sett maken til. Du var definisjonen på livsglede. Til høsten skulle du ha startet på et nytt kapittel. Du skulle bort fra denne byen. Det var ikke slik det skulle bli for deg - aldri. Du skulle følge hjertet ditt. Et hjerte som du så sårt ble fratatt. Unnskyld!” En ung mann prikker meg på ryggen. Et omsorgsfullt ansikt møter meg i det jeg snur meg. “Hvordan går det med deg?” spør han. Den lille jenta var ikke lenger å se.