Fra det første minuttet jeg så henne, skjønte jeg at livet mitt ikke kom til å bli det samme. Tenk at en liten ti-åring har fått meg til å se verden fra et helt annet perspektiv. Å se godt i alle, og leve hver dag med glede. Hun har et hjerte av gull. Glimtet i øyet hennes er akkurat som hennes mor.

Vi går nedover gaten mot tivoliet. Palmetrærne flagrer i vinden. Jeg kjenner den fuktige, klamme Thailand-varmen mot huden.

-Pappa, kom da!

Jenta mi går så fort. Jeg sliter med å holde følge. Jeg kjenner det er noen år siden siste joggetur, men som far må jeg regne med å bli utfordret. Med litt småjogging ankommer vi tivoliet. Øynene mine blir møtt av en stor folkemengde. Jeg må huske å puste, å puste godt ut. Jeg kjenner frykten gnage i meg. Den samme frykten som kommer hver gang vi er her. Hva skjer hvis jeg mister jenta mi? Jeg tar et ekstra godt tak i hånda hennes og vi stiller oss i køen. Over oss skygger palmetrærne for sola. Køen går overaskende fort. Jeg betaler damen i billettluka. Vi går inn.

Et stort skilt lyser: Welcome to tivoli.

Musikantene spiller vakker musikk. Barna ser glade ut, og det er topp stemning. Jeg gir jenta mi noen thai-baht. Jeg ser opp og peker på mannen med gitar. Med begeistring går hun bort og legger bahten i gitar-etuiet.

Musikanten smiler lykkelig. Jeg gir ham et vennlig vink. Vi forsetter turen videre. Vi vet akkurat hvor vi skal gå. Den årlige forestillingen. Den forestillingen som får oss til å bli imponerte hver gang. Vi går opp bakken. På siden av oss er det salgsboder. Man kan føle den vidunderlige lukten av mat i nesa. Jenta mi drar meg målrettet mot matbodene. Hun stopper opp foran en bod. Slush. Jeg ser ned på henne, og gjør meg klar for spørsmålet.

-Pappa?

Sier hun og peker mot boden. Blikket hennes er manipulerende. Store glinsende øyne, og leppene på skakke. Det fungerer hver gang. Jeg betaler selgeren i boden.

Slush i den ene hånden. Hånden min i den andre. Jenta mi smiler overlykkelig da vi går mot scenen.

Vi finner plasser. Det er nesten helt fult. Vi setter oss ned på noen vonde og harde stoler. Showet starter. Jeg må huske å puste, å puste godt ut. Høyttaleren skrur seg på. En mann med dårlig engelsk begynner å snakke.

- Mine damer og herrer, velkommen til årets show. En opplevelse dere ikke vil glemme.

Danserne kommer inn. Vi klapper i takt. Jenta mi prøver å si meg noe, men jeg hører ikke. Det er alt for mye lyd. Jeg lener meg nærmere.

-Jeg må på do. Veldig. Jeg kan gå dit alene, du vet jeg har gjort det før.

Hun ser på meg. Store øyne. Leppene på skakke.

Med tvil lar jeg henne gå. Jeg vet hun er selvstendig. Hun har gjort dette før. Men frykten begynner å gnage. Jeg må huske å puste, å puste godt ut. Jeg ser henne gå bortover alene. Jeg begynner å tenke. Var dette en god ide? Som en ansvarlig far, burde jeg ikke egentlig fulgt ti-åringen min til toalettet? Angrer. Jeg begynner å bli små-paranoid. Det gjør vondt i magen. Skal jeg sitte her å vente? Vente og stole på at alt går fint? Jeg greier ikke å dy meg. Jeg reiser meg opp og går med bestemte skritt mot toalettene. Tankene spinner. Hun er der ikke. Har hun allerede gått tilbake?

Jeg sitter ved inngangen. Jeg kjenner dråper i ansiktet fra himmelen. Benken blir blaut. Det føles ut som en evighet. Jeg har håp. Håp om at hun snart kommer ut av døra. Jeg må huske å puste, å puste godt ut. Jeg går inn. Jeg gjentar navnet hennes. Om og om igjen. Ingen respons. Jeg kjenner ikke beina. Hjertet slår hardt. Tunge skritt. Det er vanskelig. Jeg løper tilbake til scenen. Desperat. Dråpene renner fra håret. Stolene våre er tomme. Ingen ti-åring.

Pust. Pust. Pust. Jeg får ikke puste. Dette skjer ikke. Det kan ikke skje. Det er som et mareritt. Beina vil ikke lenger. Jeg føler jeg er i ferd med å forsvinne ned i et stort sort hull. En stemme høres i det fjerne. Den er langt borte, men den føles nær. Den er først utydelig, men plutselig så virker den veldig kjent og hvisker meg mykt i øret.

-Kjære, frokosten står på bordet.