– Men der måtte jeg plutselig jobbe. Lærerne krevde mye mer, og jeg tror ikke de selv var klar over hvilken stor overgang det var for meg, forklarer hun.

– Kombinert med å ha få venner og lite tid til overs, så ble det en veldig tung tid.

Hjertebank og svette

Og det var på vei til skolen det første angstanfallet kom.

– Jeg satt på bussen en morgen, og siste liten-leste til en matteprøve. Plutselig begynte hjertet å slå raskere – og hardere. Jeg svettet, og tankene begynte å rote seg til.

Resultatet ble å gå av bussen på neste holdeplass. – Jeg løp! Vet ikke hvor og hvor lenge, men jeg løp til jeg kom til en stille sidegate. Der satt jeg meg ned, og bare ventet. Etter en liten stund begynte det å roe seg, og da fortet jeg meg tilbake til bussen.

Legevakten

"Nina" rakk ikke matteprøven, men slapp ikke unna angsten. En uke senere var den tilbake, denne gangen var hun hjemme. – Jeg har aldri vært så redd før. Alt ble bare svart, og jeg visste ikke hvor jeg var. Jeg har ikke peiling på hvor lenge det varte, det føltes uendelig. Jeg visste jeg måtte snakke med noen, men ikke hvem. Flau var jeg også over det, så jeg faket vondt intens vondt i magen helt til jeg ble sendt på legevakten.

– Det var så vidt jeg turde å snakke til legen som var der, men jeg tror han forstod hva det var med en gang. Han stilte en del spørsmål fra en sjekkliste, og sa han trodde jeg hadde panikkangst, sier forteller hun med en stille stemme.

–Det høres jo helt forferdelig ut.

Samtaler hjalp

Til tross for forsikringen om at det er noe som mange plages med, og enda flere er disponert for å få, slet "Nina" med å snakke om det hjemme. Løsningen ble å gå til samtaletimer hos fastlegen.

– Hun var enormt flink. Det var så deilig å snakke sammen med noen som visste hva det var, og elv om anfallene fortsatte å komme så gikk det opp for meg at de i fremtiden kom til å slutte. Vi snakket om det meste med livet mitt, og det tok ikke lang tid før hun forstod at det var i skolebyttet problemene lå. Og heldigvis fikk jeg byttet skole.

Veien ut

Fire år senere har "Nina" full kontroll over angsten. – Det er sånne skrekkopplevelser som lærer deg om deg selv. Hva du tåler, og hva du ikke tåler, sier hun.

– Gjennom samtalene med legen plukket jeg livet mitt fra hverandre – og satt det sammen igjen slik det burde være. Jeg lærte også å kjenne igjen anfallene når de kom, og jeg prøvde å holde dem tilbake. Sånn lærte jeg å ta styring over min egen psyke, avslutter hun.

– Jeg er en sterkere person nå.

 

Les spørsmål og svar på angst på ung.no/oss

 

Av Mari Hult