Jeg gruer for det å ikke være barn mere

Hei! I det siste har jeg begynt å stresse veldig over det å vokse opp. Ikke det at jeg må flytte ut, få jobb, og alt det der, men at jeg aldri kommer til å være barn og tenåring igjen. At jeg ikke kommer til å være ute å ake i snøen for alltid, for eksempel. Det gjør meg så trist, og jeg tenker på det hele tiden. Og det sårer veldig mye å se de andre på min alder vokse opp, og ikke vil gjøre de samme tingene som før osv.. selvom det er helt normalt. Jeg vil virkelig ikke tenke sånn, jeg får så lyst og gråte, og blir så stressa, hva kan jeg gjøre? Kort oppsummert «stresser» jeg over å kaste bort livet mitt, og å bli gammel for fort, og jeg er ganske barnslig for alderen, så når jeg ser alle de andre kysse og sånne ting begynner jeg å tenke på når jeg var med dem i 3 klasse og vi var små, og bare barn liksom.