Hopp til hovedinnholdet

Spes.ped sier at mitt barn har tk-vansker. Hva betyr det?

Jente 20 år
 

Spørsmål

Hei! Jeg har en liten sønn som går i barnehage. Han er 2år gammel. Pågrunn av at han har hatt tre affektanfall, deriblant ett i barnehagen. Så rådet Ped-lederen i barnehagen at vi kunne melde han inn til PP-Tjenesten, å søke om en ekstra ressurs i barnehagen,for å skape trygghet for oss som foreldre,personalet i barnehagen, og ikke minst trygghet for han og de andre barna. Spesialpedagogen kom og observerte han, da vi som foreldre gikk inn og hadde samtale med Ped-lederen,en førskolelærer fra barnehagen, og spesialpedagogen. Så kom denne spesialpedagogen innpå at hun mente at min sønn har emosjonelle tilknyttningsproblemer. Hva menes med det? Er det grunn for bekymring fra min side som mor? Jeg spurte ikke, for det var så mye informasjon som jeg måtte fordøyve, vi skal ha ett møte til i begynnelsen av mars og kjenner jeg er svært usikker på hva hun mener med det utsagnet, for utifra det jeg har lest meg fram til så er det bekymringsverdig. Å jeg opplever ikke min sønn slik som jeg har lest i det hele tatt. Og jeg som mor kjenner min sønn best.

Dette spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid.
 

Svar
Hei


Hei og tusen takk for at du skriver inn til oss.

 

Jeg forstår godt at du ble både forvirret, bekymret og usikker når en spesialpedagogen kommer med et slikt utsagn. Den bekymringen har, som du sier, ikke blitt mindre av det du kan lese på nettet. Det er dumt at hun/han bruker fagtermer på en slik måte, som helt sikkert gjorde deg enda mer usikker?

 

Jeg skal prøve å forklare hva ting betyr, sånn at du/dere kan komme til møtet litt mer forberedt, og at dere kanskje kan stille noen krav og forventninger på hva slags hjelp dere kan få som familie.

 

Når du sier at gutten din har hatt affektanfall betyr det kanskje at han har blitt så utenfor at han ikke har klart å roe seg av seg selv? Det er ikke så rart. Når han er to år trenger han at noen annen får til å roe han. Den beste måten å gjøre det er å ta han med til et rolig område (borte fra andre barn) med en voksen som han er trygg på, og som kan være sammen med han tils det går over. Han trenger at noen forklarer for han hva som skjer etterpå (du ble så veldig sint/lei deg/redd at det ble vanskelig for deg. Jeg passer på deg til det går over og ser til at du er trygg..., eller noe lignende), sånn at han får en historie rundt det som skjer, og at han neste gang han får sterke følelser på en bedre måte kan forstå og håndtere sine følelser. Han vil ikke mestre det selv - det gjør ingen to-åringer.

 

Har du spurt hva de gjorde på barnehagen? Og jeg forstår at han har hatt det sammen med deg også? Hva gjorde du, og hvordan klarte han endelig å roe seg? Det vil være en pekepinn på hva han trenger for å kjenne seg trygg, og noe du kan gjøre mer av, og gi anbefalinger om at barnehagen også gjør.

 

Litt om tilknytning. Du og pappen til gutten er hans tilknytningspersoner. Han kanskje har flere (besteforeldre, familie eller andre viktige mennesker), men det er først og fremst du, og siden hans pappa som er de viktigste. Måten dere er på sammen med han, og måten dere viser at hans indre (følelser, tanker, behov) er viktige på vil forme han på en veldig grunnleggende måte. Relasjonen mellom gutten deres og dere vil bli til en indre "bilde" (på fagspråk: arbeidsmodell) som utvikles til å bli hans selvfølelse og personlighet når han er barn, ungdom og voksen. Det man får (eller ikke får) av sine foreldre vil følge en mer eller mindre resten av livet. Det vil ofte være ubevisst fordi det kommer så tidlig i livet, men påvirker sånn å si alle relasjoner man har senere i livet.

 

Tilknytning handler særlig om hvordan man får til å la barnet sitt utforske verden (noen lar barnet utforske verden sånn som han/hun selv ønsker mens noen holder barnet for mye tilbake, fordi man er redd for hva som skal skje). Måten man gjør det kan enten lede til mestring og selvfølelse eller engstelse eller frykt.

Tilknytning handler også om hvordan man tar emot barnet (når det er trist, sint, sliten, syk eller trenger annen form for nærhet). Noen tåler dårlig at barnet er sint eller lei seg, og kan da skjyvet barnet bort og gjøre barnet alt for selvstendig for sin alder.

For noen er det sånn at man lever i et voldelig forhold eller har andre problemer (feks rus elle psykiske vansker) som gjør at verden blir skummel og uforståelig for barnet, og at det derfor ikke kan stole på sin tilknytningsperson.

 

Om man selv har hatt en litt trøbblete barndom så kan noen av de vanskene følge en, og særlig spille seg ut når man selv får barn, hvilket betyr at ens barn kan være sårbart på de samme tingene som man selv kanskje er sårbar på. Man vil da som forelder raskt kunne bli stresset og satt ut av signaler som barnet sender ut, og derfor kanskje avvise barnet, eller trykke det alt for tett inn til seg. Vi vil alle noen ganger bli satt ut av våre barns signaler (feks bli stresset når en trassig tre-åring legger seg ned i butikken og hyler, eller bli stresset når vi ikke klarer å trøste en 1-åring som er utenfor), men det kan bli vanskelig for barnet hvis det skjer ofte, og det kan det gjøre hvis man har en del ting med seg fra sin fortid, eller hvis man lever et veldig stressende liv av en eller annen grunn.

Alle disse tingene skjer ubevisst, til tross for at foreldre gjør sitt aller beste, og er fortvilt for at barnet ikke har det bra. Da trenger man hjelp fra noen utomforstående for å kunne se (og gjøre noe med) det som er ubevisst, og for å kunne endre på mønster som kanskje har vært der svært lenge (siden foreldrene selv var bittesmå barn).

 

Når noen sier at din gutt har en tilknytningsvanske så handler det om at noen tenker at noe i familien deres trengs å endres sånn at din gutt kan bli tryggere i seg selv. Om det er sånn, er det flott at noen har sett det og er så modig at de har turt å si det. Det er første skritt på veien for at dere alle skal få det bedre sammen. Det dere foreldre som er hovedpersonene, ikke barnehagen (til tross for at det er viktig at de er støttespillere). Det er dere som er tilknytningspersonene for gutten deres, og det er dere som må hjelpe han til å bli tryggere. Til tross for at du sier at det høres veldig alvorlig ut og at du blir redd, er det flott at noen har sett det når han er så liten. Det betyr at dere kan få hjelp tidlig. Min erfaring er at veldig mange foreldre i etterkant forteller at de har fått det mye bedre i familien, og at barnet deres har det bedre. At det er en mulighet å bli enda bedre kjent og mer sensitiv til egne og til barnets behov.

 

Det er viktig at dere får hjelp fra noen som kan dette. Da bør man være psykolog eller tilsvarende med spesialitet i sped og småbarn. Ettersom jeg ikke vet hvor du bor kan jeg ikke anbefale noe konkret, men de fleste steder har en Bup med et sped og småbarnsteam. Det er i utgangspunktet ikke et spes.ped-oppdrag, hvis de ikke har en spesiell kompetanse på dette.

 

Du sier at du ikke har opplevd gutten din sånn som du leser på nettet i det hele tatt. Kan du kjenne igjen han i noe av det jeg har skrevet? Sånn som jeg forstår en slik "diagnose" er barnet ikke forstyrret, men et sårbart barn (hvilket er en VELDIG positiv egenskap), som forteller at han trenger noe i tillegg fra dere som foreldre for å være så trygg han kan. Det er et flott utgangspunkt. Han "snakker" med dere og sier hva han trenger, og det er deg og pappaen han trenger!

 

Om det ikke passer i det hele tatt er det flott om du kommer med dine tanker rundt det på møtet. Som du sier er det du som kjenner ditt barn, og da er det viktig at du sier noe om hva du trur at han trenger for å få det bedre.

 

Man kan ofte kjenne seg liten i et møte med fagpersoner. Derfor er det så fint at du skrev inn til oss. Kanskje du kan ta med dette brevet på møtet og late som jeg sitter bak deg som din støttespiller? Jeg oppfatter deg som en mamma som vil barnet sitt det aller, aller beste, og jeg håper du får god hjelp som du kjenner er støttende og styrkende for deg som mamma til en liten nydelig to-åring. Om de på møtet bruker mye fagtermer kan du si nettopp det. "dette forstår jeg ikke riktig, kan du forklare med vanlige ord...".

 

Kjære du, ta godt vare på deg selv, din lille gutt og skriv gjerne inn igjen hvis jeg kan hjelpe deg. Lykke til på møtet.

 

Vennlig hilsen

 

Psykologen/ung.no

 



 
Fikk du svar på det du lurte på?

Spørsmål og svar som ligner


Tilbake til spørsmål og svar om Bistand
Tilbake til spørsmål og svar
Les artikler om bistand