Litt om livet mitt...

SPØRSMÅL

Jeg vurderte lenge om jeg ville skrive dette men jeg fant ut det var like greit. (Håper det gikk greit om jeg skrev dette på ''Hør HER!'' for følte det kunne ha litt sammenheng) Ja tilbake til det jeg ville si. Jeg har kjempe lyst å flytte fra hvor jeg bor. Jeg bor med faren min. Grunnen til jeg vill flytte er for her hvor jeg bor har jeg jo ''venner'' men jeg er ikke med dem på fritiden så mye. Det pleier å gå 2-3 uker fra hver gang jeg er med dem. Vi har nesten ingenting til felles og de e pleier å være veldig frekke med meg. Jeg prøver hardt for å få dem til å like meg men jeg gidder ikke mer. De har påført meg enorm smerte som jeg ikke takler lenger.

Finne nye venner. Jeg finner ingen nye venner. Det er veldig mangen som misliker meg pga stilen min og ja. Jeg har pøvd å bli kjent med andre men det virker som de bare glir seg vekk. Det er også mangen som doper seg her da (eller røyker hasj, det går vell under dop?). Det er også en gjeng (kansje det skrives jeng men jaja) som driver å plager meg ekstra mye. Denne gjengen driver jo å røyker hasj og gjør egentlig alt for å tøffe seg, tror du skjønner hva jeg mener med tøffe seg.

Mobbing. Jeg har blitt mobbet mye. Både på nette og ''i virkeligheten''. Jeg har blitt mobbet av både gutter og jenter. Opplever å bli baksnakket mye også. Dømme meg. Ja, det er en del som dømmer meg uten å kjenne meg. Jeg tror folk virkelig ikke forstår meg. Lærere, naboer osv. Det er egentlig bare teit. Jeg syns da de kan gi meg en sjangse. Mange tror nok jeg er et trøbbelbarn, som jeg IKKE er. Jeg er veldig forsiktig av meg og bruker mye tid på å hjelpe andre mennesker med deres porblemer for jeg har egentlig en god del erfaring om ting og leser mye om sånne ting som mobbing, doping, ekteskap. Egentlig det fleste hovedtingene i livet til noen. Jeg ser ofte på program som Dr Phil, altså talk show. Jeg respekter andres mening og følelser. Siden mange ser på meg som et trøbbelbarn får jeg ofte kalde blikk. Det er veldig vanskelig for meg å ikke bli akseptert som den jeg er. Jeg vill ikke forandre meg, for jeg er den jeg er. Jeg har også blitt litt hengt ut av folk som er over 40, jeg trodde de hadde lært å oppføre seg for lengst!

Stilen min. De fleste putter meg sikkert under stilen emo, som jeg absolutt ikke er! Mange forbinder jo også emo med kutting så jeg blir mobba for det. jeg får komentarer som ''skal vi ha kuttefest?'' og ''kutt,kutt'' osv. Ingen vet at jeg faktisk kutter meg og da.Ikke pga stilen min, men pga jeg har hatt så mange problemer at det bare fik meg til og glemme dem litt. Faren min merket dem en gang på armen min så etter den gangen har jeg kuttet meg på forskjellige steder så ingen skal bli mistenksomme! Jeg er en person med min egen stil og går i det jeg liker. Jeg går ikke med merkeklær som ca alle andre gjør for jeg syns det er tåpelig å måtte gå i det alle andre går i for å bli akseptert.

Begikk en feil. Det var en gang for 2-3 år siden jeg begikk en feil og etter det forandret mye seg. Jeg har vokst siden da. jeg angrer og har fått mye smerte for det. Helsesøster. En dag hentet helsesøsteren meg. (2-3 år siden). Hun tok meg med ned til (kontoret?) hennes om ville snakke med meg. Grunnen til hun ville det var for det var noen som hadde sagt til henne jeg så veldig deprimert og lei meg hele veien. På den tiden var jeg veldig langt vekke. Som vill si at jeg var veldig usikker, kunne lite, hadde en litt lav mental alder, fikk ikke til noe. Jeg ville egentlig ikke snakke med henne for det føltes ud som hun tok en kniv og skar den over et åpent sår. Hun ødela egentlig litt for meg. Tiden gikk å vi snakket forsatt. Hun pleide ikke hørre på det jeg sa og tok korte besluttninger. En hadde hun kontaktet barnevernet. De sa de hadde taushetsplikt å var der for å hjelpe, ikke det at det faktisk hjalp meg noe særlig. Snakket med dem noen ganger så ville de snakke med faren min. De spurte om det var noe jeg ville de skulle ta opp, da sa jo jeg nei for jeg ville ikke det. Vi hadde snakket om at faren min drakk litt som han foresten ikke har gjort så veldig mye av i det siste. (Akuratt når har han drukket litt men det er ikke så ille som før). Under møtet hadde de tatt opp dette med at jeg syns han drakk for mye. Jeg følte de gikk bak ryggen min når de gjorde det. De sa jo de hadde taushetsplikt! Etter den gangen snakka jeg ikke mer med dem. Eller kansje 1 gang men da ville jeg ikke forsette. De ødela egetling bare for meg. Faren min drakk egentlig mer etter de hadde tatt det opp. Og når helsesøster alltid kom og hentet meg gjorde hun det vanskelig for meg for alle gikk rundt å spurte hvorfor jeg var hos helsesøster. Jeg følte hun ikke ga meg noen sjangs til å siden hvordan jeg FAKTISK hadde det.

Flytte hvor. Som jeg startet med ville jeg jo flytte pga hvordan ting har gått med meg her. Eneste er vet ikke hvor jeg kunne tenkt å flytte. Jeg og faren min har snakket litt om dette men kommer bare ikke fram til noe. Faren min kommer ikke herfra og vill sikkert flytte hjem. Vennene til faren min vill og at han skal komme tilbake. En gang ringte en venn av far som bor der og snakket litt med meg. Eller jeg evt litt hvem han er og har alltid syns han er en grei kar. Men så har jeg jo bare snakket med ham mens faren min er tilstede. Han sa til meg '' *navn*, jeg tror faren din har veldig lyst å flytte hjem igjen. Selv om han ikke sier noe har han veldig lyst og han savner venner og familie.'' Da kom jeg litt på gråten, jeg syns det var litt slemt sagt av han som er så mye eldre og si til en 13 (14 nå) gammel jente at faren hennes er ulykkelig hvor han bor nå. Jeg følte meg ego også for å holde ham igjen. Familie og bekjente. Jeg har moren min sin side av familien her. (moren min er døde foresten da jeg var 8 år) Vi har egentlig ganske mange familie problemer som jeg vet om. Faren min vet at jeg er litt voksen for alderen min og har fortalt litt om familien. Selv vill jeg bare si at jeg vet jeg er litt voksen for alderen pga alt jeg har vært gjennom og rett å slett som den personen jeg er. Jeg er helt over å være rebellsk og sånne ''ungdoms greier''. Tilbake til familie. Jeg har god kontakt med onkelen og 1 av syskenbarne mitt. Syskenbarne mitt har en liten feil og kan spør om litt dumme ting og sånn men jeg trives faktisk bedre med han enn vennene mine! (Han er under 12 over 9, sier ikke mer.) Hadde ingen sagt at han hadde en med født feil ville jeg aldri merket det. Han er så snill for å være en gutt på hans alder. Morfar og mormor pleier jeg også ha kontakt med men resten av familien er det sånn 3-4 ganger i året jeg ser. Vi har en del problemer i familien som jeg sa og jeg vill ikke helt si hva men noen i familien kan ikke være i samme rom. Noe har skjedd i barndommen, familie oppløsning. Mjaa, egentlig litt av hvert som har skjedd. Det er 1 ei som var vennine av moren min som holder kontakten og hjelper meg selv etter moren min sin døde. Mammas venner (untatt hun) besøkte oss ikek etter hun døde. Når du har kjent noen i fler år og de bare bryter kontakten føles det litt som en dolk i ryggen.

 Fordrive tiden. Jeg har ikke så mye å fordrive tiden med siden jeg har så få venner som jeg nesten ikke er med heller. Jeg syns egentlig de også har utnytta meg litt. Eller at det er alltid jeg som må betale eller ja. Dyra mine e veldig viktige for meg. Jeg bruker mye tid på dem og er kjempe glad i dem. Data. Jeg har funnet trøst i data siden jeg var 10. Jeg møtte nye venner. Noen av dem har jeg kjent i fler år men så bryter de kontakten med meg som egentlig er ganske trist når jeg har delt så mye med dem. Akuratt nå er det 3 personer jeg ahr veldig godt kontakt med. 2 av dem har jeg møtt eg gang og skal møte dem igjen snart. De er veldig greie og vi har det så morsomt sammen. Vi er jo 4 tilsammen, vi er født i åra 1995,1994,1993 og 1992. Jeg er den minste men vi har de samme interesene og jeg kan snakke med dem om det er noe galt.

 Vill få et liv. Jeg vill få meg et liv. Jeg har kjempe lyst på en kjærste, gode venner og jeg begynner å føle meg mer og mer klar for å få meg jobb og faktisk gjøre noe med livet mitt. Det føles bare ut som jeg sitter på vent. Nå har du kansje en god oversitk over livet mitt og jeg antar du forstår litt hvorfor jeg vill flytte og starte på nytt. Jeg hadde egentlig ikke et spørsmål, jeg antar jeg spør om veiledning. Takker for svar på forhånd, unnskyld om jeg skrev for mye! // Ikke et barn - Ikke voksen