Hopp til hovedinnholdet

Føler mamma ikke bryr seg om meg.

Still spørsmål
account_circle

SPØRSMÅL

Jeg hater å være hjemme! Foreldrene mine er separert og jeg bor for det meste med moren min og mine to brødre. Jeg og mamma krangler hele tiden og jeg tror hun hater meg, og at hun ønsker at jeg ikke var datteren hennes. Hun bryr seg ikke om oss og gjør nesten ingenting! Hun bare reiser rundt og gjør hva hun vil. Jeg blir så sur og jeg har skjelt henne ut noen ganger og sagt at jeg er så lei av at hun ikke gjør en dritt og at hun er en dårlig mor, men hun bryr seg ikke. Jeg får aldri noe som helst og jeg har ikke nokk klær. Hver dag fryser jeg for jakken min er ikke tjukk nokk og jeg føler meg dum som alltid går i de samme klærne. Og jeg har ikke noe bra forhold til brødrene mine heller. Storebroren min har asberger syndrom så det er litt vanskelig. Jeg har pleid å ha bra forhold til lillebroren min, men i det siste har det ikke vært noe bra. Brødrene mine går alltid på lag mot meg. Lillebroren min kan si kjempe mye stygt til meg og bare være slem. Han sier bare de samme tingene som storebroren min for han tror at han er så smart og stor og har rett i alt. Før pleide storebroren min å være veldig voldelig mot meg og skade meg, men nå er det på en måte som om han overser meg. Det føles ikke ut som om det er broren min. Jeg kan ikke si noe til ham eller snakke med ham. Hvis vi går forbi hverandre på gaten eller ser hverandre på bussen bare overser vi hverandre. Alle vennene mine har bra forhold med foreldrene og søsknene sine og jeg ønsker bare det samme! Jeg kan heller ikke si noe til moren min, hun bryr seg ikke om meg i det hele tatt og bare kjefter på meg, og beskytter bare den yngste broren min. Storebroren min er 17 og jeg vet at mamma vil kaste han ut med en gang han blir 18. Mamma bryr seg bare om at det skal virke som om vi har en bra familie og sånt, men det er langt ifra sant. Jeg har heller ikke så lyst å være hos pappa, for han har veldig lite hus og jeg har ikke noe sted å være der. Jeg må dele rom med lillebroren min når jeg er der, og det har jeg ikke så lyst til, for jeg er jo 13 år nå. Det er på en måte ingenting å gjøre hos pappa. Jeg må bare sitte i sofaen. Det er alikavell mye bedre enn hos mamma, hos pappa får jeg ihvertfall mat og sånt. Jeg kan aldri ta med venner hjem, for det er ganske rotete hjemme hos oss, også er jeg redd for at familien min skal gjøre noe. Alle vennene mine har på en måte det perfekte liv, mens jeg har det helt forferdelig. Før så hadde jeg en venn som jeg pleide å snakke med, litt om hvordan jeg hadde det, men hun visste ikke alt da. Vi har også vært i kontakt med barnevernet, men de gjør ingenting! Første gang jeg snakket med de var ganske tidlig i år, en stund før sommerferien, men de har ikke gjort en dritt. Og de tror uansett at det er storebroren min som er hele problemet, men det er ikke det. Det er mamma, det er hund om har ødelagt alt! Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre! Jeg har INGEN å snakke med. Og det er ingen som kan gjøre noe som helst.

SVAR

Besvart 10.12.2013 12:42:55
account_circle