Hei
Jeg forstår at du har det vanskelig! Du beskriver et forhold mellom deg og mamma som ikke høres noe godt ut. Det du forteller at moren din sier til deg, f.eks "..at du er et stort 0 og at hun aldri skulle hatt deg" - det er ikke OK! Selv om det til en viss grad er vanlig at foreldre og barn krangler og da kan si ting til hverandre som de egentlig ikke mener, er det du forteller om her over grensen for hva som er greit å si. Det høres også ut som mamma har sagt dumme ting til deg for mange ganger. Når du forteller at du tenker at alt du gjør er feil og at du gråter hver natt, tenker jeg at du virker å ha det for vanskelig nå. Det høres ut som at mammas kommentarer og handlinger har gjort at du har vanskelig for å tenke godt om deg selv. Men du er verdifull akkurat som du er!
Jeg syns det høres ut som at moren din ikke har det noe bra med seg selv heller. Kanskje har hun mye stress i voksenlivet sitt, som går ut over deg? Kanskje føler hun ikke at hun klarer å være mamma slik hun egentlig vil? Kanskje hun egentlig vil hjelpe deg så du skal klare deg bedre med fagene på skolen, men når hun ikke vet hvordan hun skal hjelpe deg, så ender hun heller opp med å si dårlige ting om at du ikke får det til. Det er typisk at når man egentlig er bekymra eller stressa så ender man opp med å bli sint isteden. Fordi sinne er på en måte en lettere tilgjengelig følelse som har som plan at den skal få oss til å reagere.
Men selv om dette kan være en slags forklaring er det likevel ikke greit at det skjer. Hvis mamma fortsetter slik mister hun muligheten til viktig kontakt med deg. Det hjelper sjelden å bli sur eller kjefte, ungdommen blir f.eks ikke noe bedre på skolen av å bli kjefta på eller kritisert. Kjeft og nedlatende kommentarer får oss ikke til å forstå hva den andre egentlig ønsker, selv om det er sånn det ofte blir brukt.
Her er et eksempel: Mamma sier: "jeg er så lei av deg, du er jo så dårlig på skolen, du er jo bare et stort null!". Men det hun kanskje egentlig mener, er: "Jeg er bekymret for deg for jeg ser at du ikke har det bra. Og jeg ser at du har det vanskelig på skolen. Samtidig har jeg mye stress med meg selv. Jeg vil så gjerne hjelpe men jeg vet ikke hvordan. Dette er vanskelig for meg". Hvilke av de to setningene ville vært best for deg å høre? Trolig den siste. Da sier mamma noe om seg selv og hva hun føler, uten å klage på deg. Det pleier å gjøre en forskjell. For da er det lettere å lytte, man forstår mer av hvordan den andre har det og hva den andre egentlig vil og trenger.
Hvis det er slik at du ikke vil snakke med barnevern eller andre i hjelpeapparatet i første omgang, tenker jeg at du selv kan forsøke deg på en prat med mamma. For at denne praten skal bli noe annet enn måten dere ellers prater på, så kan du prøve deg på følgende:
Snakk med mamma i "fredstid. Sett dere ned i ro og fred FØR det braker løs med surhet og kjeft. Snakk sammen utenfor kranglingen. Da vil du merke at det er lettere å diskutere og snakke rolig. Er det noen tidspunkt på døgnet du merker at dere pleier å ha det bedre enn andre? Hvis du finner en passende anledning kan du si at du blir VELDIG såra av det hun kommenterer og at du kan føle at hun ikke bryr seg om deg og at hun bryr seg mer om broren din. Si at du gråter hver natt og du er livredd. Hvis du kan klare å fortelle slike ting om deg selv kan det hende mamma forstår alvoret og hvor langt dette har gått. Da er det mamma sitt ansvar å ta tak i situasjonen og endre den, eller eventuelt be om hjelp utenfra om hun kjenner at hun ikke klarer det alene.
Hvis du syns det er vanskelig å starte en slik prat med mamma kan du kanskje vise henne svaret mitt her til deg? Så kan snakke litt ut ifra det. Eller du kan skrive et brev. Noen syns det er lettere sånn. Brevet kan både skrives og leses i ro og fred. Man får tid til å ta inn over seg det som står der. Jeg håper noe slikt vil kunne gjøre det lettere for dere å kommunisere. Så blir det mindre stygge kommentarer og mer respekt. Det er flere tips i artiklene jeg har lagt ved under.
Der er det også tips til hvor du kan ta kontakt for å få hjelp utenfra (f.eks barnevern) dersom du ikke vil eller får til å prate med mamma selv. Det er viktig at du søker annen hjelp eller sier ifra til noen andre, dersom det ikke hjelper å prate sammen. For slik du har det nå kan det ikke fortsette.
Jeg håper dette ga det litt tips og inspirasjon. Jeg ønsker deg lykke til!
Vennlig hilsen familieterapeuten
