Hopp til hovedinnholdet

J17, flyttet til kjæresten, sliter i forholdet,vil flytte, har ikke jobb

Jente 17 år
 

Spørsmål

Hei! Jeg har litt forskjelig jeg lurer på. Jeg er 17 snart 18 år. Jeg har en kjærte som jeg har vert sammen med i ca 3 år, og bodd sammen med i ca 1 år. Jeg har ikke så bra forhold med moren min, før jeg flyttet fra henne kranglet vi altid , jeg var ung og dum, gjore masse dumt,som jeg skjønner nå. Med en gang jeg fikk låv å flytte til kjærsten min som er snart 27 år, pakket jeg og dro. Akuratt da skjønte jeg ikke hvor dumt gjort av meg det var men nå angrer jeg veldig. Vi snakket fortsatt og jeg drar på besøk til henne av å til. Hun bor 2 timer unna meg. Når jeg flyttet til kjærsten min fikk jeg skole plass, og fullføre året. Nå har det begynt nytt skole år og jeg bestemte meg for at jeg heller vil jobbe, og det annbefalte meg læreren min også, fordi jeg hadde ingen motiv og gjore det bare for mamma sin skyld, så jeg skulle heller kommer tilbake når jeg har mer motiv. Selfølgelig ble moren min sur og jeg ble litt lei meg for det også, for hun har alltid prøve å gjøre dt riktige for meg å brukt mye krefter for at jeg skulle gå på skole. Men nå bor jeg med kjærsten min så jeg vil helle jobbe og tjene penger. Situasjonen hadde vert annledes om jeg hadde bodd med mamma. Men jeg trenger penger til å bo for, og skole er ikke noe mulighet for meg akuratt nå, det har jeg vurdert lenge og tenkt mye på. Nå prøver jeg å finne jobb, men det tar tid. Jeg har hatt også mye problemer med kjærsten min ,vi har vert sammen lenge og i det siste året når jeg flytta inn har det vert mye krangling og skriking. Jeg bor hos han, så jeg betaler ingen leie, det gjør ikke han heller, fordi vi bor i stort hus, hvor i 2 etasje bor bestemoren han, så vi bor under i første etasje, så dette er ganske stort hus og begge bor gratis her. Så vi krangler mye, jeg føler selv at jeg orker ikke mer, jeg er bare 17 år, jeg har vert sammen med han i 3 år ,han var min første kjærste , og jeg føler som jeg ikke har hatt noe ungdomstid jeg føler at jeg savner å være en ungdom, ikke bare sitte hjemme å lage mat til han. Det har blitt så ille at vi krangler hver dag, jeg får så me kjeft og skriking for alt, jeg får ikke si noe i dette huset her, bare han, alt som skjer er min skyld. Jeg blir så lei meg å vil bare sprenge for han bryr seg ikke en gang om jeg er lei meg,gråte,har det vanskelig, han bare ler og gjør narr av meg. Han var tilogmed utro for noen år siden og sa at det var min skyld. Jeg tror jeg blir syk snakrt av å tro at alt er min skyld å få kjeft i mange år og sitte å smile og late som alt er i orden bare fordi jeg er så forelsket og tror at jeg aldri skal finne noen som han, men det er jo sikker bare fordi han er den eneste jeg har vert med så jeg har ikke noe erfaring fra noen andre. Men jeg elsker han så mye og håper alltid at alt skal blir bedre at noe skal forandre seg men det han det aldri gjort. Med en gang jeg prøver å snakke rolig å finne en løsning får jeg kjeft eller så stikker han ett anet sted, og bryr seg ikke om jeg blir sittende igjen å gråter og er lei meg. Han drar ofte på utesteder men det han jeg jo ikke dra fordi jeg er ikke verken 18 eller 21. Nå har det kommer så langt at han har sakt at jeg må flytte, med en gang. Men det kan jeg ikke, jeg må finne jobb først. Kansje bli 18 første. Jeg kan ikke heller flytte tilbake til mamma, fordi mitt liv er her og hun bor langt unna, jeg jeg føler meg ikke noe bra å gå tilbake når jeg har vert så frekk mot henne og bare dratt, når hun har bare sittet å gråtet for at jeg dro fra henne. Og jeg vil ikke heller flytte tibake fordi jeg vet at ting vil blir bare verre vi skal krangle som før, og både jeg og moren min vet at det ikke hjelper. Jeg vil flytte fordi jeg fler meg dritt når jeg sitter i hans hun på hans sofa og på hans pc. Men hva skal jeg gjøre? Jeg er ikke 18 enda, jeg går ike på skole, jeg prøverå finne jobb, skal jeg bare gå på gata når han sier jeg må ut, og vil ikke snakke er bare sur. Jeg spørr han om vi kan prate og han kan hjelpe meg å finne en løsning, men nei han vil ikke høre på meg, han sier bare hver ag at jeg må ut. Det vil jeg selv men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre? Jeg kan flytte kanskje om 2 månder når jeg har jobb og er 18. Jeg har snakket med nav de sa de ikke han hjelpe meg, jeg går ikke på skolen så jeg kan ikke få støtte fra lånekassen. Jeg gråte hver dag, bare nå skjønner jeg hvor dum jeg har vert, og hvor mye kjersten min har ødelagt meg. Kan dere ver så snill gi noe bra svar om min situasjon? Jeg kan ikke spørre moren min heller hun sa at hun skal ikke hjelpe meg fordi jeg går ikke på skolen, og at alt er min skyld, og jeg må finne en løsning selv, men hvordan? Hadde jeg bare hatt penger hadde jeg vert ut herifra med en gang, men kjærsten min vil ikke gi meg tid til å jobbe å tjene å flytte han vil ha meg ut med en gang, jeg har bedt han men da får jeg kjeft.Jeg har prøvd å holde ut med han så lenge og late som alt er bra, men jeg greier ikke mer, og han kaster meg ut også, jeg bare er så dum som trodde han elsket meg så mye, men fucket livet mitt opp helt uten å bry seg ett sekund, alt jeg har gjort for han, til og med tatt han med til lande mitt flere ganger sånn at han skal få møte hele familien min. Fins det noe løsning? Noen som kan hjelpe meg, noe støtte, noe som helst? Eller må jeg bo på gata? Håper på en svar som hjelper, for jeg har prøver så mye og ingenting hjelper. Kanskje en nummer jeg kan ringe å spørre hjelp om? Hilsen

 

Svar
Hei


Du skriver at du bor sammen med en mann på 27 og at du snart er 18 år. Utifra det du skriver så virker det ikke som om du har det noe godt i dette forholdet og du ønsker å flytte fra han. Det tror jeg er klokt, fordi slik du beskriver forholdet, så er han ikke noe snill mot deg. Når man har kjæreste eller samboer som du har, så er det viktig at man har det godt sammen og vil hverandre de gode. Denne mannen virker mer opptatt av seg selv enn forholdet deres og du har det tydeligvis ikke noe godt i dette forholdet. Du skriver at han går på byen og at han har vært utro, dette høres ikke bra ut. Han er også ni år eldre enn deg, en aldersforskjell som er ganske vanlig, men når du er så ung som du er, så får det også noen praktiske utfordringer, som at du ikke kan være med han ut på byen. Du behøver ikke vente til du er 18 år med å flytte, det kan du gjøre nå.

Jeg vil anbefale deg å ta kontakt med din mor og forsøke å snakke med henne, fortelle henne at du ikke lenger kan bo sammen med denne mannen. Dersom du synes det er vanskelig kan du kanskje skrive ett brev til din mor. Din mor har hatt fokus på at du må få deg en utdanning, det er viktig å få seg ett yrke, det handler om viktige ting som identitet og det å ha økonomisk trygghet. Så din mor vil deg nok vel og kanskje dere kan finne løsninger som gjør at du kan bo hjemme igjen. Du kan også ta kontakt med barnevernet i den kommunen du bor i, der kan du få hjelp frem til du er 18 år, men så lenge du er under 18 år, vil de ta kontakt med din mor. Du skal ikke være negativ til det, fordi barnevernet kan hjelpe deg og din mor til å finne løsninger på konfliktene dere har, ofte kan det være lurt å få inn en tredje person når konflikter skal løses.

Dersom du trenger noen å snakke med, kan du ringe Alarmtelefonen for Barn og Unge, 116 111, det er gratis og telefonen er åpen daglig fra klokken 15.00 til 08.00, i helgene er det døgnåpent. Det er gratis å ringe dit.




Vennlig hilsen ung.no, i samarbeid med alarmtelefonen 116111

Fikk du svar på det du lurte på?
Jeg synes også du bør lese:

Aldersforskjell i kjæresteforhold

Kjærester holder rundt hverandre (colourbox.com)

Er det sånn at kjærlighet ikke kjenner noen alder? Eller er det en utfordring at en kan gå på byen og ikke den andre? Kan det gå bra i et kjæresteforhold med stor alderforskjell, og hva er eventuelt utfordringene?

Skrivet av Hege, ungdomsjournalist i ung.no

Les mer


Spørsmål og svar som ligner


Tilbake til spørsmål og svar om Dårlig råd
Tilbake til spørsmål og svar
Les artikler om dårlig råd