Hopp til hovedinnholdet

Forelsket i treneren

Jente 15 år
 

Spørsmål

Hei, jeg stilte dette spørsmålet til dere på onsdag eller torsdag, men har ennå ikke fått svar, så regner med at jeg må prøve på nytt. Jeg har et stort problem: Jeg er forelsket i treneren min!!!! Han er gift og har tre barn, og jeg er bare en skolejente. Har følt det sånn i et år nå, og klarer ikke å kutte ut følelsene mine for han. Ved hver eneste berøring går det tusen elektriske impulser gjennom kroppen min, og jeg gleder meg til hver trening med han. Men de periodene hvor jeg ikke får sett han, går jeg inn i en depressivlignende tilstand hvor jeg ikke klarer å oppdrive noen slags lykkefølelse, selv om jeg er sammen med familien min, som jeg er veldig glad i. Det vanskelige med alt er at jeg ikke føler at jeg kan snakke med noen om det, uten at de skal tro at jeg er helt gal. Jeg har ikke noen spesiellt nære venninner som jeg kan snakke med, bare kusinen min, men hun har vært litt for opptatt med andre ting til å ha hatt tid til meg i det siste. Treneren min er humoristisk, intellegent, kjekk og sjarmerende. Han er spesiell og veldig selvstendig og egenrådig. Men kanskje den viktigste grunnen til at jeg liker han, er at jeg føler at han ser meg, som et interresant menneske, som en talentfull kampsportutøver og som et flott menneske. Jeg liker den personen jeg blir i hans nærvær (når jeg klarer å kontrollere nervene og usikkerheten). Jeg er ganske ensom på skolen, har ikke så mange nære venner. Der blir jeg liksom bare sett på som den kjedelige, skoleflinke, prinsippfaste og som alle kan skrive av leksene til. Men han SER meg. Vi er venner på Facebook, og der kan jeg ikke dy meg for å kikke på profilen hans. Han popper stadig opp på siden av min profil også, der de menneskene du "stalker" eller de som sjekker ut profilen din mest er. Jeg er ikke overtroisk, men håper på en måte at dette er et lite tegn om at han kanskje tenker på meg også. Denne forelskelsen er utrolig vanskelig for meg, den gjør meg ukonsentrert og ulykkelig, men samtidig strålende glad. Jeg har fått høre av læreren min at jeg gløder, nesten som om jeg er forelsket, noe jeg da er. Det vanskelige er å vite at han aldri kan bli min, at det jeg føler for han egentlig ikke har noe å si. Jeg vet at en tenåring som meg (blir snart 16), ikke vet så mye om det å elske, men de følelsene jeg har for han, er hvertfall sterke og utrolig vanskelige. Hva han føler for meg, betyr kanskje ikke så mye. Jeg skjønner jo tross alt selv at dette er noe jeg må prøve å legge bak meg, selv om det er fryktelig vanskelig. Men tidligere har han gitt utrykk for at han synes at jeg er sjarmerende (lenge siden), og han kommenterer på mange av tingene mine på Facebook. Jeg har også fått høre via andre i klubben at han på en klubbfest visstnok skal ha sagt at han var glad i meg. Han var påvirket av alkohol da. (Det sies jo at det er barn og fulle folk som sier sannheten). Jeg var også med på en slik fest før jul, der vi snakket en del, og jeg tok faktisk på han også. Jeg får lov til å være med på slike ting fordi jeg er såpass moden og fordi jeg regnes som en viktig del av klubben fordi jeg trener så mye der. Jeg har også oppdaget mange sider ved meg selv som jeg ikke visste at var der- i negativ forstand. Blant annet tar jeg meg selv å å fryde meg når jeg hører at konen hans blir beskrevet som "krass". Dette er sider som jeg egentlig ikke kjenner igjen meg selv i, jeg er jo egentlig ikke en person som gleder meg over andres ulykke. Han har en datter på min egen alder, og det har blitt slik at jeg "forfølger" henne på Facebook, jeg har rett og slett blitt helt opphengt. Fryder meg når jeg ser stygge bilder av henne osv. Samtidig blir jeg lei meg, fordi jeg ser at hun er en herlig jente. Det er sånn at jeg vurderer å prøve å bli venn med henne når jeg begynner på videregående for å komme nærmere han. Han har tidligere sagt at vi to (jeg og henne) hadde kunne blitt gode venner. Jeg gleder meg til neste gang vi skal på leir sammen, for å kanskje kunne komme enda nærmere han, skritt for skritt. Utviklingen har gått sakte. Jeg ønsker egentlig ikke å bli innblandet i en affære, opplevde det i familien før jul og vet hvor vondt det er for de sårede, men samtidig klarer jeg ikke å slutte å tenke på han. Drømmer om å kysse med han og ha sex med han osv. Jeg føler meg slem, skammer meg. Du har kanskje fått inntrykk av at jeg er en ond person som gleder seg over andres ulykke og vil bryte inn i et ekteskap, men slik er jeg egentlig ikke. Men forelskelsen min gjør meg blind. Jeg aner ikke hvordan jeg skal forholde meg til han videre, vet bare at jeg ikke klarer å kutte han tvert ut, da kommer jeg til å få abstinenser. Hvordan skal jeg klare å prøve å vende blikket over på jevnaldrende gutter? (De er riktignok ikke i nærheten ennå av å kunne tifredstille mine behov for intellektuell omgang.) Hva kan jeg gjøre for å klare å stenge av følelsene mine? Hilsen ulykkelig og forelsket jente.

Dette spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid.
 

Svar
Hei!

 

Du er overhode ikke gal, ond eller noe lignende. Det er faktisk veldig mange som opplever å bli forelsket i eldre personer som de ser opp til og som de føler at respekterer dem.

 

Det er bra at du skjønner at det aldri kan bli noe, for det mener jeg at er ganske tydelig uten at jeg trenger å nevne grunner til det.

 

Det er ikke noe rart at du føler deg forelsket i han. Som du sier så forstår han deg, han roser deg og han kan snakke med deg på en måte som du liker. En annen ting er at han får se deg i en situasjon mange andre ikke kan. Han ser deg når du er i ditt ess på trening, når du gjør ting du er god på. Når du selv føler deg bra i den situasjonen, får du også gode følelser for han som ser deg i den situasjonen.

 

Det er ikke mye jeg kan gjøre for deg herfra, for dette er bare følelser du er nødt til å lære deg å leve med fram til du klarer å bli kvitt dem. Det er ikken oe galt i å være glad i denne treneren. Dere kan da være gode venner og ha et godt forhold trener-utøver imellom. Kanskje savner du respekt ellers i hverdagen din, og noen som ser opp til deg og synes du er flink til noe. Jeg tror helst det er DER du må starte for at disse tankene skal forsvinne, og for at du skal føle deg bedre ellers. Jeg tror du trenger noen å snakke med, og noen du føler som er litt mer lik deg. Kanskje hadde det vært en god idé å bli venn med datteren hans? Kanskje han har rett i at dere er like? Dessuten synes jeg det kan være lurt å snakke med kusinen din som du har et godt forhold til. Selv om hun har mye å gjøre vil hun nok veldig gjerne prate med deg om du trenger det. SI til henne at du trenger å prate med henne. Dette er noe du trenger å prate om.

 

I tillegg er det muligheter for å få noen profesjonelle å snakke med. Kanskje en psykolog eller bare en helsesøster. De vet hvordan de skal snakke med ungdommer, og de er flinke til å få deg til å bli bevisst på dine følelser og hvorfor du har dem. Det er veldig mange helt normale mennesker som går til psykolog. Ofte har man bare små problemer som man trenger noen å snakke med om. Det tror jeg kan hjelpe deg veldig. Snakk med helsesøster på skolen din om hvor du kan komme i kontakt med en psykolog eller noen å prate med. Det er kanskje litt vanskelig og dumt å snakke med helsesøster på skolen om en annen lærer som jobber på skolen, så det er nok bedre å skaffe seg noen som er utenom skolen. Ofte finnes det mange gratise slike tjenester for ungdom.

 

Mvh

Ungdomsredaksjonen, ung.no

Fikk du svar på det du lurte på?

Spørsmål og svar som ligner


Tilbake til spørsmål og svar om Aldersforskjell
Tilbake til spørsmål og svar
Les artikler om aldersforskjell