Hopp til hovedinnholdet

Jente 16 år
 

Spørsmål
Hei! Jeg står foran et valg jeg trodde jeg hadde tatt. Dette er ei lang historie, men jeg skal prøve å gjøre den kort. Jeg møtte en 8 år eldre mann på et kristent ungdomslag, og etterhvert ble vi faktisk sammen. Jeg prøvde å fortelje foreldrene mine om dette, og at jeg ville dei skulle gi han en kjangs. Desverre oppnådde jeg med dette å få totalforbud mot å kontakt med han i det heile. Dei synes det var helt uakseptabelt at jeg skulle være med ein som er 8 år eldre, med eit barn fra et tidligere forhold. Og jeg kan ikke klandre dem, for jeg forstår hvorfor di tenker som di gjør. Spessielt etter sviket hans forstod jeg hva di mente. Uansett, jeg gav meg ikke der. Jeg bjynna å treffe han i hemmelighet og de eneste som visste noe om det var venninnene mine. Dette var desember i fjor. Han reiste til Thailand den 10.12.08. med løfte om å oppføre seg fint. Alt gikk godt med han der helt til jeg sendte en melding om at dette ikke gikk lenger. Jeg har aldri vært flink til å lyge, og har alltid søkt sannhet, så det å snike meg rundt med løyner var ikke min "greie". Denne meldingen sendte jeg fordi mor og far min hadde truet med at viss jeg så mye som snakket med denne mannen igjenn, så ville hunden min (som betyr så alt for mye for meg) avlives. Jeg hadde alerede erfaring med at foreldrene mine hadde bestemmt at jeg ikke fikk ha lag med ei veninne fra tidligere tid, og dermed visste jeg at de mente alvor. I det øyeblikket han fant ut at jeg ikke svarde på hans svarende melding, bjynna han å bestille brennevin og damer. Etter denne dagen var han heilt "bortreist" i alkoholens verden. I tillegg til at han alerede var i Pattaya i Thailand, som igrunnen snakker for seg selv. Dagen etterpå snakka vi sammen over telefon, det jeg ikke visste var at han var full. (Jeg har tilnærmet ingen erfaring med alkohol, så jeg hadde på ingen måte kjangs til å merke dette.) Vi blei enige om at vi skulle prøve å få det til å gå uansett. Han kom hjem igjen og den dagen han kom hjem skulle han passe jenta si ifra det tidligere forholdet. Jeg møtte opp hos foreldrene og venta på at mor hans skulle komme hjem med han og barn. Etter at vi hadde vært hos foreldrene ei stund stakk jeg først heim til han for å ordne i stand noen greier jeg hadde planlagt. Før han og jenta kom hjem. I ettertid har han fortalt meg hvor mye han hadde lyst til å fortelje meg om hva han hadde gjort. Bare se meg gå, fordi han visste det var det som ville skje viss han ikke følgte visse regler som jeg hadde satt. Men han har stått framfor meg med et bedende blikk og sakt at han var for redd for å miste meg til å fortelje det. Han sa også dette i går til meg: "jeg levde livet som om jeg ikke hadde noe å miste, og plutseleg hadde jeg alt å miste." Vi skjulte forholdet i 4-5 mnd. Jeg trenger sikkert ikke fortelje hvor godt vi treivs i hverandres selskap, at vi kunne sitte å se på film helt stille, og likevell trives like godt som når vi snakket og koste oss ute med venner av han. Jeg må likevell ta med, for at dere skal få en større forståelse for hvorfor, at jeg følte jeg hadde alt jeg trengte akkuratt da. Jeg kan enda huske følelsen jeg hadde da det endelig ordnet seg mellom meg og datteren hans. Jeg hadde med meg hunden min (det gjorde jeg ofte på dagtid), jeg satt med datteren i fanget og vi satt på terassen og kosa på hunden min. Sola skinte, og jeg tenkte at jeg ikke kunne ønske meg noe mer. I tillegg levde jeg i spenning hver dag. Jeg tenkte ofte: "Hvordan kan jeg være med han i dag utan at noen merker det?" Jeg hadde et liv jeg ikkje ville gi slipp på. I mine øyne hadde jeg alt. Men jeg klarte ikke lyge til min 7 år eldre bror lenger. Han kom hjem i påskeferien og jeg følte meg nødt til å si det til han. Han likte absolutt ikke dette, og det endte opp med at han en kvell jeg satt hos denne mannen dukket han opp på døra. Det er noe av det verste jeg har vert med på. Dei to mennene som betyr mest for meg i denne verden i samme stove og bror min står ildsint og snakker til min daværende kjæreste. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle reagere. Etter en del diskusjon, og etter at mor og far hadde fått vite dette, ble jeg nødt til å si farvell til han. Det var alt anna en lett, men vi trøstet oss begge med at det var jo ikke så lenge til jeg var 18 og kunne være hos han igjen. Vi fant oss til ro med det hver for oss. Men etter 2 uker kom jeg på alle anklagene fra andre som meinte han hadde gjort så mye tull i Thailand. Jeg hadde en misstanke, men jeg hadde ikke villet tro på dem. Men da ville jeg vite sannheten. Jeg ringde til han, spurde hardt: "Hva gjorde du i Thailand?" han bjunna å snakke seg bort, men jeg gjenntok bare spørsmålet en gang til. Da ville han møte meg, og slik blei det. Vi møttes og han fortalde. Alt blei rensa mellom oss den dagen, men jeg valgte da å gå. For å være ærleg var det pga. at han skulle lære at jeg stod for det jeg sa. Han ba meg så fint om ihvertfall å tenke over å gi han en kjangse til. Om han trang 2, 5 eller 10 år å bygge opp tillitten igjen så var det verdt det. For han ville bare ha meg. Han fortalte hvor mye han hadde hatt lyst til å fortelje meg dette, men han visste at i det øyeblikket han sa det, ville jeg forsvinne for han. Og det ville han ikke for alt i verden. Han fortalte hvor sterkt han angret, men jeg klarte være sterk nokk til å si at av og til er en feil, en feil for mye. Og dermed forlate han der. Nå er familien min og vennene mine sjeleglade for at jeg ikke er med han lengre. Men jeg derimot, er ikke glad i det hele tatt. Jeg har nå forsøkt å glemme han i 4 månder, men savnet blir bare verre for hver dag som går. Jeg klarte ikke mer å sennde ei melding og spurde hvor lenge døra hans ville stå på gløtt. For han hadde sakt at døra hans i hvertfall ville stå på gløtt. Han svarde at han ikke visste det, men at den gjor det nå. Han spurde hvorfor jeg lurte? Jeg svarte med et enkelt "Hvorfor tror du?" Det endte med at vi skulle møtes neste dag oppover i heia. Jeg visste ikke om jeg kom der for å ta farvell, eller for en ny kjangs, Jeg fekk et valg, og jeg kjennte hvor mye jeg hadde savnet han. Men ville jeg noengang kunne stole på han igjen? Jeg kjennte hvor sterkt jeg akkurat da hadde lyst til bare å hive han i bilen å kjøre langt bort, bare meg og han. Bort fra alle som skulle blande seg med at vi ikke kunne være sammen, bort fra foreldre og søsken, bort fra ansvar, bort fra alle bekymringer, osv. Men jeg ble, jeg fikk et valg, og jeg veit ikke hva jeg skal gjøre. Det er derfor jeg nå spør dere om råd. Jeg pleier vite hva jeg vil, men nå vet jeg bare at det var hærligt å se han igjen. Vær så snill å hjelp meg! Helsing Ingen
Dette spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid.
 

Svar
Hei
Det er ikke alltid så lett å finne ut av følelser og fornuft når alt blandes sammen. Og det er vanskelig å finne ut hva man selv egentlig vil og føler når alle rundt en har så mye meninger. Jeg kan nok ikke gi deg noe konkret råd om hva du skal velge, men jeg tror du kanskje bør ta deg litt tid til å tenke. Hvis han virkelig vil ha deg, gir han deg den tiden.
Lykke til!


Vennlig hilsen helsesøster
Fikk du svar på det du lurte på?

Spørsmål og svar som ligner


Tilbake til spørsmål og svar om Frivillig arbeid
Tilbake til spørsmål og svar
Les artikler om frivillig arbeid


Quiz: Hva vet du om sorg?

Hvordan kan du støtte en venn i sorg?