Hei
Jeg skjønner at du ikke liker når mamma blir sur og forbanna hele tiden. Du skriver at hun "...blir jævla sur når hun først blir sur". Slik jeg forstår det du skriver handler det om både ordene hun velger når hun snakker til deg, slik som "faen meg..." men også at det er mengden (sur hele tiden), og styrken på surheten (f.eks at hun blir forbanna, skriker, har høy stemme, sint blikk, osv) Jeg syns dette høres for mye ut i forhold til hva som er greit. Jeg må si at jeg også reagerer på at du svarer tilbake med å kalle henne en "ordentlig sur kjerring". Det trigger nok moren din og gjør ting bare verre for dere. Det kan godt tenkes at dere har blitt vant til en måte å snakke til hverandre på som er ødeleggende for dere begge to.
Men når det er sagt - det er selvsagt ikke uvanlig at foreldre og ungdom har konflikter. Når barn blir ungdom har de mer behov for selvstendighet og dermed går de oftere i mot det foreldrene vil. I tillegg er hjernen til en ungdom i en vanvittig utvikling og som følge av det kan man i ungdomstiden få veldig sterke følelser som det er vanskelig å holde kontroll på. Så man blir også sur mye lettere når man er ungdom, og man vil isolere seg og ikke snakke så mye med foreldrene sine som før. Da kan gjerne foreldre forstå dette som dårlig oppførsel eller at man er hensynsløs. Da er det lett å begynne å kjefte, bli sint eller klage, slik moren din gjør. Tror du noen av disse forklaringene kan stemme med hvordan det er mellom dere hjemme?
Uansett om det er en forklaring på situasjonen betyr det ikke at det er greit å kjefte eller være sur hele tiden. Hvis du og mamma fortsetter slik mister dere muligheten til viktig kontakt. Det hjelper sjelden å bli sur på hverandre. Kjeft og nedlatende kommentarer får oss ikke til å forstå hva den andre egentlig ønsker, selv om det er sånn det ofte blir brukt. Slik du skriver - at mamma hele tiden er sur gjør det bare verre. Jeg tipper du føler deg både avvist og urettferdig behandla når dere krangler. Det er mamma sitt ansvar, som voksen forelder, å sørge for at dere fortsetter å ha god kontakt og at det føles trygt for deg hjemme.
I tillegg skriver du at du er redd for at mamma skal bli sur på lærerne og det vil du ikke. Det skjønner jeg godt.
Jeg syns du skal forsøke å si ifra til mamma hvor mye alt dette går inn på deg. Det hjelper å snakke sammen i "fredstid". Sett dere ned i ro og fred FØR det blir krangel og surhet. Da vil du merke at det er lettere å diskutere og snakke rolig. Er det noen tidspunkt på døgnet du merker at dere pleier å ha det bedre enn andre? I sofaen på kvelden? I bilen? Rundt middagsbordet?
Hvis du finner en passende anledning kan du si at du føler deg sliten og lei av måten du og mamma snakker til hverandre på. Si at du ønsker deg at dere begge snakker roligere til hverandre og at hun også fokuserer på det du får til og det som er fint med deg. Si at du ikke liker at hun sier ting er din skyld. Hvis du klarer å si noe om dette uten å klage på mamma har du fått til noe bra. Det er ofte slik en god prat kommer i stand. Man sier noe om seg selv og sine følelser uten å kjefte på den andre. Du må nok regne med å ta din del av ansvaret for at dette skal bli bedre. Si at du vet at også du kan komme med dumme kommentarer, og at du vil forsøke å snakke på en mer ålreit måte til henne fremover (hvis du tenker at du vil det, da).
I tillegg bør du forsøke å forklare henne hvorfor det føles så vanskelig for deg at hun blir sur på lærerne. Blir du flau, kanskje? Eller redd for at lærerne skal bli sint på deg og? Det er viktig at mamma forstår hvorfor dette er ubehagelig for deg. Da kan hun forhåpentligvis dempe seg litt mer på møtet med læreren enn hun ville gjort hvis du ikke sa noe.
Men hvis det bare blir verre ved at mamma bare blir mer og mer sur, må du ta kontakt med noen andre voksne for å få hjelp. Se i artiklene jeg har lagt ved under, for tips til hvor du i så fall kan ta kontakt.
Jeg håper dette var til hjelp. Jeg håper dere får det bedre hjemme snart!
Vennlig hilsen familieterapeuten
