Hopp til hovedinnholdet

Livet er vanskelig, jeg er lei av livet

Jente 14 år
 

Spørsmål

Jeg syntes livet er vanskelig. jeg har gått gjennom mye dette skoleåret. Bor ikke lenger hos min mor som er alkoholiker, mista og krangla med venner, familiemedlemmer har dødd og blitt syke, skuffet pappa så vi krangler mye, føler press på å gjøre det bra må skolen, veldig dårlig selvtillit og forstyrret selvbilde. føler meg ikke god nok til noe og ikke lenger ønsket av noen. Jeg er sykt lei av livet. Jeg føler det er det samme hver dag. våkne, gå på skolen, komme hjem, gjøre lekser, sove. Hver dag. Jeg føler meg dårlig, har hodepine og konsentrasjonsvansker. Jeg klarer jo ingenting og det jeg klarer er jo ikke bra nok. Alle rundt meg forlater meg og gir opp på meg. Er så trøtt, sliten, deprimert og jeg gråter veldig mye. Jeg skulle ønske det var noen voksene som lyttet til meg og forstod hvor vondt jeg har det selv om det kanskje ikke ser sånn ut. Vil ikke snakke med pappa fordi jeg føler det blir rart og ukonfortabelt, hva bør jeg gjøre? kan det hende jeg har jeg deprisjoner?

Dette spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid.
 

Svar
Hei

og takk for ditt brev til oss på Ung. Du forteller at livet er vanskelig, og at du har gått gjennom veldig mye det siste året. Du har flyttet fra din mor, som antagelig ikke klarte å ta godt vare på deg pga. alkoholisme. Du har mistet familiemedlemmer i død. Andre familiemedlemmer er blitt syke. Du har kranglet med og mistet venner. Du har mistet evnen din til konsentrasjon, og troen på at du er ønsket av noen. Det kan høres ut som du tenker at du skuffer pappa. Det er fryktelig mange tap og påkjenninger på en gang, det er mer enn vi kan vente at vi skal klare, og det tar tid å "fordøye". Når vi opplever så mye vondt, er det vanlig at det setter spor i kropp og sinn. Noen vanlige reaksjoner er: å få vondt i kroppen, å streve med å sove, å miste appetitt, ha vanskelig for å konsentrere oss, bli irritable. Vi kan bli veldig følsomme for hvordan andre mennesker er mot oss, og bli veldig vâr for stemningen i det de sier og gjør. Vi kan begynne å ta ting i verste mening, heller enn i beste mening. Vi kan streve med å se en mening med tingene. Vi kan begynne å tenke at det er noe galt med oss selv, slik at vi på en måte "fortjener" å få det dårlig. Det er helt vanlige reaksjoner på ekstreme situasjoner/påkjenninger.

Du skriver at du skulle ønske at det var noen voksne som lyttet til deg, og forsto hvor vondt du har det. Det ønsker vi også for deg.

Du skriver også at det kanskje ikke ser ut som du har det så vondt. Sånn kan det være noen ganger, at vi tar på oss en "tøff maske" eller på andre måter holder det vonde skjult på innsiden. Det kan gjøre det vanskeligere for andre å forstå og å være til trøst og støtte. Noen ganger kan vi holde andre aktivt unna det som gjør vondt, ved å avvise eller la dem tro vi ikke bryr oss. Det kan kalles å villede, lede noen inn på feil spor.

Vårt råd til deg er å snakke med pappa, selv om det kjennes rart og ukomfortabelt. Hvis det er vanskelig å begynne, kan du vise ham hva du har skrevet til oss. Du skriver veldig godt og uttrykksfullt, og du vet hva du trenger. Kanskje bestemmer du og pappa at dere vil få hjelp av noen utenfor familien også. Det finnes god hjelp å få for dem som har opplevd så mye vondt på en gang både i kommuner og i helsetjenesten i BUP (barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk).

 

 

 

Hilsen teamet på RBUP, i samarbeid med ung.no

(RBUP - Regionsenter for barn og unges psykiske helse)

Fikk du svar på det du lurte på?
Jeg synes også du bør lese:

Hva er BUP?

Jente prater med en psykolog (colourbox.com)

På BUP (Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk) får du hjelp når du har det litt ekstra vanskelig, og du får være med på å bestemme hvordan du kan få hjelp som passer for deg.

Les mer


Spørsmål og svar som ligner


Tilbake til spørsmål og svar om Psykisk / følelser
Tilbake til spørsmål og svar
Les artikler om psykisk / følelser