Hopp til hovedinnholdet

Det eneste jeg vet er at jeg har det vondt, og jeg ønsker mer enn alt annet å få gjøre et forsøk på å leve. På en litt annen måte enn dette.

 

Spørsmål


Hei!
Jeg er ei jente på 16, og jeg er veldig usikker på om dette er et spørsmål, men. Det får være. Jeg trenger hjelp - og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Maten min har gått helt ut av kontroll.
Jeg har så lenge jeg kan huske, hatt et ekkelt forhold til kroppen min. Da jeg var liten var jeg temmelig lubben, og følte meg bestandig "tykk" i forhold til mange av venninnene mine. Jeg hadde også veldig god matlyst, men jeg var langt fra tykk og overvektig. Noe jeg ser i ettertid.
Så. Fra jeg var 1011 år til jeg var 15 var jeg alltid på en mislykket slankekur.

Jeg gikk sjeldent eller aldri ned i vekt, noe som egentlig bare er bra. Da jeg begynte på ungdomsskolen hadde jeg alltid som mål å gå ned noen kg, og annen hver måned hadde jeg planer om nye slankekurer. Det endte opp med at jeg sultet meg i tre uker, og overspiste de tre neste. Slik fikk jeg et kaotisk forhold til mat, og det endte alltid opp med at jeg gikk opp igjen de få kg jeg mistet på de tre ukene.

Jeg har alltid vært selvdestruktiv. Begynte med selvskading som dunking av hodet i veggen etc.etc. da jeg var i sjuårsalderen, fikk angst og hadde en del latterlige selvmordsforsøk. De jevnaldrende pleide å le av meg, noe som er forståelig.

Uansett. I løpet av ungdomskolen gikk jeg inn i en moderat alvorlig depresjon i løpet av 8. klasse. Selvskadingen gikk ut av kontroll og jeg ble svært suicidal. Depresjonen tok aldri slutt, og det varierte med svinginger.

Selv om dette er ganske irrelevant; jeg har alltid vært snill pike, pliktoppfyllende, godt likt og blablabla. Snill pike syndromet.

I løpet av 10. klasse, møtte jeg veggen totalt og ble liggende hjemme i senga mesteparten av tiden. Vekta steg fra 63 (som var min normalvekt på den tiden) til 68 – noe som er mye fordelt på mine 160 cm. Jeg merket det på kroppen, noe som fikk meg til å hate meg selv enda mer enn det jeg gjorde fra før.
Læreren min og jeg fikk god kontakt, og det hele endte opp med at jeg begynte å gå til BUP.

Det er snart et år siden. De tok en utredning på meg, og jeg ble diagnostisert med ”Bipolar Affektiv lidelse” og oppfylte kriteriene for en generaliserende angstlidelse. Suicidal, selvskader og matproblemer.

Ja. Da jeg begynte på vgs., hadde jeg valgt helt feil linje, og samtidig begynte jeg på Lamictal. Jeg utviklet søvnproblemer, dietten min begynte å fungere og jeg var aldri på skolen. Gikk i isolat i perioder.

Dessverre for meg var ikke dietten min særlig sunn, og jeg utviklet en veiemani etter hvert. Jeg husker ikke da den startet, jeg husker ikke hvordan jeg fikk ideen, jeg husker ikke hvordan det ble slik som det ble. Fra november til nå har jeg mistet 17 kg. Jeg har hårtap, mensen er ureglemessig og jeg er klar over at jeg har et problem.
Jeg overspiser nå og da, og hater meg selv etterpå. Jeg vet at kroppen min trenger mat, men jeg hater kroppen min, jeg hater meg selv – og selv om jeg vil leve, klarer jeg ikke å forholde meg til noe annet enn døden.

For å ta det kort; jeg har ”stemmen” inne i hodet, jeg får dårlig samvittighet om jeg spiser mer enn det jeg har ”bestemt” at er passelig, og jeg… ja.
Jeg har det vondt. Og jeg skulle ønske jeg ikke hadde vært så dum som det jeg har vært, og snudd før det var for sent. Jeg klarer ikke å snu det på egenhånd, for hver gang jeg prøver å spise normalt ender det opp med at jeg ligger på badegulvet og hater meg selv fordi jeg ikke klarer å kaste opp.

Dessverre har jeg også begynt å utvikle en form for ”sosial fobi”. Det er ekkelt, siden jeg bestandig har vært utadvent.

I en periode i februar ville legen jeg har på BUP at jeg skulle bli innlagt (jeg var da 56 kg), men dessverre var jeg ikke syk nok. Samme dag som jeg fikk avslag, tok jeg en overdose og havnet på legevakten. Legen spurte hvordan jeg hadde det, og sendte meg hjem igjen.

Jeg vet at jeg har et par problemer, jeg vet at maten er ute av kontroll, og at det meste går den gale veien. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal stoppe dette. Jeg er reddere for å bli tykk, enn for å bli syk. Sykere.
Ofte føler jeg at BUP ikke tar meg seriøst nok, men jeg vet ikke hvordan jeg skal si det. Jeg vet ikke hva jeg vil, og jeg vet ikke hvor jeg går hen.
Det eneste jeg vet er at jeg har det vondt, og jeg ønsker mer enn alt annet å få gjøre et forsøk på å leve. På en litt annen måte enn dette.
Dette spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid.
 

Svar
Du har forsåvidt rett i at dette ikke er et spørsmål som jeg enkelt kan svare på. Livet ditt høres fryktelig vanskelig ut for tiden og du trenger absolutt hjelp til å få det bedre. Jeg er glad for å høre at du har kontakt med BUP, og det kan for meg høres ut som det kan være nødvendig med litt mer hjelp nå slik at ikke også spiseproblemene dine tar mer overhånd. Det er veldig vanskelig å snu slikt alene. Du sier du er usikker på hvordan du kan få snudd situasjonen. Jeg syns du skal gi behandlerne/legen din på BUP muligheten til å få vite at du tenker akkurat slik du formidler i mailen din. De vet sikkert en del om deg, men de er jo ikke tankelesere, så alle detaljer og utviklingen det nå har vært har de nok ikke helt oversikten over. Jeg foreslår at du sender dem en kopi av mailen du har sendt til oss, gjerne med ytterligere detaljer. Og ber om at du får mer hjelp nå. Det er ofte så mye lettere å få formidlet alt i skriftlig form. Hvis det ikke fungerer på skolen, kan de også hjelpe deg med å få til et tilrettelagt opplegg for deg i samarbeid med rådgiver/sosiallærer. Håper inderlig at du ber om mer hjelp, for det trenger du så livet blir lysere og bedre.

Vennlig hilsen helsesøster
Fikk du svar på det du lurte på?

Spørsmål og svar som ligner


Tilbake til spørsmål og svar om Psykisk / følelser
Tilbake til spørsmål og svar
Les artikler om psykisk / følelser


Quiz: Hva vet du om krig og fred?

Hva heter diktatoren som styrte i Irak og som ble avsatt i 2003?