Jeg har drevet med selvskading, greier ikke slutte og har det vanskelig nå.

Det høres ut som du opplever mange utfordringer på en gang, og at det blir veldig vanskelig å takle det hele. Allikevel viser du styrke ved å skrive hit for å sette ord på hvordan du har det.

Ungdomstiden kan være svært utfordrende. I perioder kan, spesielt, de psykiske endringene gjøre at man sliter. Det å skade seg selv er ofte en måte å prøve å takle kaotiske, vonde, skumle eller vanskelige følelser og tanker på. Det inni oss oppleves kanskje mye skumlere og vondere enn smerten ved å selvskade? Men så blir det vonde ikke borte, selv om man skader seg selv. 

Det er leit at du ombestemte deg når det gjelder å prate med helsesykepleier om hvordan du har det. Helsesykepleier har plikt til å si ifra hvis det handler om fare for liv og/eller du er i en situasjon der foreldrene dine trenger informasjonen for å kunne ta vare på deg. Vanligvis kan helsesykepleier og ungdommen diskutere og prate om hvordan helsesykepleier kan si ifra på en måte som ungdommen tolererer. 

Vi vet at det som hjelper er å sette ord på det vanskelige man har inni oss. I tillegg opplever du å skli vekk fra foreldrene dine, og da er det ikke så lett å prate med de heller. Har du en lærer du kan prate med, eller oppsøke helsestasjon for ungdom?

Jeg håper du vil gi det en sjanse til å prate med en voksen om hvordan du har det. Begynn å si noe om at du glir fra foreldrene dine, pappas kjæreste og at du vil være hjemme fordi du av og til er redd når du er i byen. Kjenn deretter etter hvordan det føles i kroppen å sette ord på dette, og kanskje du etterhvert vil si noe om selvskadingen også. 

Lykke til!

Vennlig hilsen helsesykepleier