Hopp til hovedinnholdet

Å være 13 år og ha foreldre som tar gale valg for seg selv og barna.

Jente 13 år
 

Spørsmål

Hei! Helt siden jeg var 7, så ville jeg at mamma og pappa skulle skille seg pga. De kranglet veldig mye, han blir sur bare for noen småe diskusjoner, han begynner og slår mamma, han skriker kjempe høyt så naboen våres måtte en gang ringe politiet og noen ganger så mistenker jeg han om bruking av en ulovlig røyk med en flaske eller noe, og grunnen til at jeg tror det er fordi han alltid skjuler seg selv når han røyker og blir veldig nervøs når han hører en politi sirene komme nær huset og at han gjemmer det og at det lukter ikke som vanelig røyk(han røyker også vanlig røyk!). Jeg vet ikke om mamma vet det, men hun vil ikke skille seg fordi hun sier at hun er glad i han...!! Men jeg har blitt ganske sur på henne pga. Situasjonen! Han har lagt igjen mange arr og sår i hjertet mitt, mamma sitt og det verste av alt....lillebroren min sitt! :( Lillebroren min er 10 år og han har hørt og sett alt det voldelig pappa har gjort mot mamma. Han har hatet pappa helt siden 8 og har alltid hatt en slags hat inne i ham. Vi skal også snart på ferie sammen i 7 uker og de snakker ikke med hverandre og de krangler. Det er ikke alt for å si det sånt, mamma kom hjem idag og var kjempe glad fordi hun var på senteret med en mann som hun syntes var veldig grei. Jeg ser ikke noe problemer i det, men hun sier alltid: Jeg skal gifte meg med han og dra fra faren din! Jeg er kjempe usikker nå og veldig forvirret pga. begge to gjør meg super stressa, hele situasjon greia forstyrrer meg når jeg jobber/er på skolen. Jeg har gjort alt jeg kan for at lillebroren min ikke skal oppleve noe han opplevde da han var 8! Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre :'( Og jeg støtter egentlig ikke mamma heller, men jeg støtter ikke pappa heller...jeg vet egentlig ikke! Jeg prøver å ikke blande meg opp i det, men.....jeg kan bare ikke. Det er liksom familien min, er det ikke bare å skille seg etter ferien for en gangs skyld :'( De har alltid tatt opp skilsmissebrevet, men det er alltid(hver gang)en som ikke vil underskrive! Det har skjedd sånn ca.6!!! Og han er super voldelig mot mammaen min, men hun aksepterer det så...det er hennes valg!! Men jeg er der når hun trenger noen, og når hun ikke har gjort noe feil så er det alltid hun som ber om tilgivelse!! Jeg har på en måte gitt om...!!!! Jeg håper bare etter ferien så blir ting litt bedere eller så vil jeg jeg at mammaen skal velge det riktige valget som er bra for meg og lillebroren min og både for henne. Hun har også hatt mye stress,tristhet osv. Kan jeg få litt hjelp...?

Dette spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid.
 

Svar
Hei

Så fint at du skriver til oss!

Det er sterkt å lese det du skriver, og jeg tenker absolutt at du og familien din må få hjelp. Jeg skal prøve å svare deg på alle de spørsmålene og bekymringene du skriver om, og så kommer jeg til å foreslå noe du kan gjøre for å få hjelp.

1.  Du forteller at faren din er voldelig mot moren din, og at de krangler mye. Du vet at det har skapt sår i hjertet ditt, og at det stresser deg. Det er helt naturlig at du reagerer slik. Når man er vitne til at pappa bruker vold mot mamma, blir man redd. Man blir både redd der og da, og man blir redd for at det skal skje igjen. Det er vanlig at man føler at man må være på vakt hele tiden, og det skaper et stress som ligger der hele tiden i kroppen. Mange sier at det liksom er som om det er en vond klump inni dem som aldri helt går bort. Det er også vanlig for barn å kjenne på skyldfølelse og ansvar for volden. Kanskje du vet dette, men uansett sier jeg det til deg nå: det er ikke din skyld at pappa bruker vold og at foreldrene dine krangler! Volden er faren din sitt ansvar.

2. Du forteller at du mistenker faren din for å ruse seg med noe ulovlig røyk. Du beskriver at han røyker med en flaske, at han skjuler seg, er nervøs for politiet, og at det lukter annerledes enn med vanlig røyk. Du har god grunn til å tro at det er et ulovlig rusmiddel, og jeg vil tippe at han etter å ha røyket dette blir litt annerledes også i væremåte. Jeg regner med at det også er litt skremmende for deg, og at du synes det er ekkelt når du har den mistanken mot ham.

3. Du forteller at du bekymrer deg for broren din, og at han har et hat i seg. Det er ikke så rart at han har det, det er hans måte å reagere på, og det er også veldig vanlig. Det er fint at du har omtanke for broren din, og vi vet at søsken kan være god støtte for hverandre. Men støtte betyr ikke at du alltid kan beskytte ham, og det er ikke din feil hvis han igjen opplever noe han ikke burde oppleve. Det beste dere kan gjøre for hverandre er å snakke sammen om det dere opplever, og fortelle hverandre at dette ikke er sånn barn skal måtte ha det. Det er ikke deres skyld.

4. Du forteller at du ønsker at foreldrene dine skiller seg, og så høres det ut som om du særlig tenker at moren din burde gå fra faren din og ta dere med seg. Det skjønner jeg godt at du tenker. Jeg tenker at du nok kan bli ganske fortvilet når de gang på gang snakker om skilsmisse uten at det skjer noe. Og jeg tenker det er naturlig at du blir sint på moren din, siden hun ikke klarer å ta det riktige valget. Det kan heller ikke være lett for deg å vite at moren din møter en annen mann, det er en stor hemmelighet å bære på. Jeg forstår av det du skriver at du skjønner at det ikke er så lett for henne, og det har du rett i. Samtidig går det utover deg og broren din, og derfor er jeg enig med deg i at moren din burde velge noe annet enn det hun gjør. Og så tenker jeg at du kanskje må være mer støtte for moren din enn det som er sunt, siden hun er voksen og du er 13 år. Det er naturlig hvis du kjenner at det er litt mye ansvar å bære, og samtidig er det naturlig hvis du kjenner at det er noe du bare må være.

5. Du forteller at dere skal på 7 ukers ferie sammen. Det høres for meg ut som om du gruer deg til den. Det kan jeg godt forstå. Jeg snakker med mange som har foreldre som ruser seg og bruker vold, og det er veldig mange av dem som ikke gleder seg til feriene.  

Jeg tenker det er viktig at du får hjelp. Det aller viktigste er at du begynner å snakke med en voksen du kan stole på, helst noen andre enn bare moren din. Hun sitter for langt inne i vanskene til at hun klarer å gjøre noe med det. Har du en nabo, en tante, moren til en venninne, eller noen som du synes det er ok å snakke med? Kanskje kan det være et sted å starte. Det går også an å snakke med en lærer eller helsesøster på skolen, men det er kanskje vanskelig nå fordi skolen er slutt. Så kan du også kontakte barnevernet i kommunen du bor i. Mange er redde for barnevernet, men det er sånn at der sitter det voksne som vet hvordan det er å vokse opp med rus og vold, og som vet hva de kan gjøre for å hjelpe både deg og familien din.

Det er vanlig å føle at man ikke kan fortelle noen om det som skjer hjemme. Kanskje er du redd for hva som vil skje, kanskje føler du at du må være lojal mot foreldrene dine, kanskje er du flau over det du opplever. De som har fortalt om det til andre, forteller at de ofte opplever det som en lettelse. Det er deilig å slippe å bære alt alene, og de kan få hjelp til å forandre situasjonen. Det er skadelig for deg og broren din å vokse opp slik dere gjør nå, og det er viktig at dere får hjelp til å forandre situasjonen. Det er umulig for dere som barn å gjøre det alene!

Hvis du synes det er vanskelig å snakke med noen, og trenger å vite litt mer, kan du ringe Alarmtelefonen på telefonnummer 116 111. Du kan også prøve BAR (Barn av Rusmisbrukere) sin chattetjeneste: www.barweb.no.

Lykke til!

 

Hilsen Gøril fra KOMPASSET

i samarbeid med ung.no

Fikk du svar på det du lurte på?
Jeg synes også du bør lese:

Rus: kontakttelefoner

Jente ser på mobilen sin (colourbox.com)

Hva kan du gjøre hvis du har et rusproblem? Eller en venn eller noen i familien sliter med det? Da er det hjelp å få.

Les mer


Spørsmål og svar som ligner


Tilbake til spørsmål og svar om Skilsmisse
Tilbake til spørsmål og svar
Les artikler om skilsmisse