Hopp til hovedinnholdet

På grunn av min far har jeg hatt en vanskelig oppvekst, kan jeg la være å be ham i min konfirmasjon?

Jente 14 år
 

Spørsmål

Neste vår skal jeg konfirmeres, og med den tanken begynte jeg også å gruve meg noe fryktelig. Min mor og far har vært skilt siden jeg fylte sju år, da hadde faren min allerede hatt et forhold til en elskerinne i 1 år. Far prøvde å ordne opp i dette i starten, men far's elskerinne tok snart over og skulle styre alle hans meninger. Jeg taklet ikke far mer og ble boende fast hos mor. Men mor fikk også store psykiske problemer etter skilsmissen, og den eneste jeg hadde var min bestemor. Jeg måtte også passe på mine to mindre søsken. Noen månder etter skilsmissen kom far og truet oss med å stikke av med oss. Jeg hadde slitt veldig med å få søskenene mine opp fram den dype bølgedalen de var i etter skilsmissen og dette besøket av far rev ned alt av det jeg hadde bygget opp av tillit med de. Etterhvert holdt jeg på og brøt sammen, far ødela alt vi hadde. Han forlanget at alle vennene som mor og han hadde sammen ikke skulle snakke med mor. Han slengte ut rykte på rykte om mor, og mor var nær ved å ta sitt eget liv. Derfor levde jeg og småsøskene mine under svært ustabile forhold, vi visste ikke om hva som skjedde mens vi var borte på skole osv. Jeg mistet også all kontakten med de tidligere venninnene mine, de hadde fått hørt hvor fæl jeg var som ikke var hos far. Det eneste som holdt meg oppe var at jeg ikke ville at småsøskene mine skulle få merke dette verre enn hva de hadde gjort. På dette tidspunktet fortalte jeg pappa at jeg ikke ville ha noe med han resten av mitt liv. Etter to-tre år i denne "umennekselige" situasjonen kom mor seg bort fra problemene sine. Etter en stund møtte hun en ny mann men tre barn. Og det var aldri en krangel om de skulle flytte inn, det var så naturlig. Mor forsikret seg alltid om at dette var greit for oss så det ble en myk overgang. Vi fikk en helt ny start, far hadde vi ikke hørt noe til og vi levde under ganske stabile forhold. Den eneste som sleit etter at vi ble en ny familie, en stefamilie var jeg. Jeg klarte ikke åpne meg for noen, jeg satt igjen som tapere. Jeg var så nedbrutt, å bare se andre mennesker lykkelig svei hardt inn i hjerte mitt.. Jeg var på denne tiden kun 10 år men jeg visste nok ganske mye mer enn en vanlig 10 åring. Jeg hadde mistet troen på kjærlighet og trofasthet. Jeg følte meg helt satt igjen. Slik levde vi helt til plutselig pappa var blitt kastet ut av elskerinnen sin, kort tid etterpå fikk vi høre at han hadde havnet på psykiater. Han hadde prøvd å tatt sitt eget liv. Og han la skylden på mor, mor var helt knust igjen. Hun hadde ingen å støtte seg til, min nye stefar ville ikke blande seg så der satt jeg som den eneste mor kunne snakke med. Det var jeg som satt opp hele natten og lot henne gråte på skulderen min å snakke. Det hendte ofte at jeg ikke hadde sovnet noe en hel natt, og på dagen måtte jeg på skolen. På skolen var jeg alltid den som lekte med gutta og ikke åpnet seg. Jeg var en tilbakeholdent, men småvoldelig barn. Etter at far kom ut fra psykiatrert forlanget han at jeg skulle til psykolog, for jeg måtte til han. Jeg skjønte ikke vitsen med å sitte hos en psykolog som mente mamma var et vrak, og at jeg burde bo hos pappa. Psykologen så ikke saken fra mitt ståsted. Tilslutt møtte jeg ikke opp på psykologitimene, og pappa ble igjen forbannet. Så fikk pappa alkoholproblemer, og jeg startet på ungdomsskolen. Jeg hadde gledet meg til å få nye ark å skrive på.. å få alle rykter hvisket bort. Men dengang ei, de fleste visste om min fortid. Å ha skilte foreldre som begge har prøvd og tatt selvmord + at faren er alkoholiker var ikke in akkurat. Alle dømte meg etter foreldrene mine. I vinter fikk jeg melding fra far, han ville ta livet sitt. Han skrev at alt var min skyld, at jeg var den som skulle død osv. Det var det verste jeg hadde opplevd, igjen ble han innlagt på psykiater. Når han kom ut igjen begynte han å få damer fra brasil. Og man kan nok si at jeg fikk et rykte av at jeg kom fra en mann som kjøpte damer fra brasil. Etter denne barndommen har jeg fått psykiske problemer; jeg klarer ikke stole på noen, jeg tror vold løser alt, jeg er ofte deprimert og føler meg som et problembarn. Jeg føler altså at far har ødelagt en stor del av barndommen min og søskene mine sin barndom, og at jeg ikke har noen bånd til han. Spørsmålene mine er følgende; Kan jeg velge å ikke be far i konfirmasjonen min etter disse omstendighetene, siden jeg ikke føler at han har vært en positiv del av barndommen min? Hva kan jeg gjøre for å bli kvitt alle ryktene om foreldrene mine? Og hva bør jeg gjøre for å bli kvitt disse problemene jeg har etter mor og fars skillsmisse? Dette treffer kanskje ikke målgruppen deres, men jeg fant ingen andre steder å spørre om akkurat dette spørsmålet. På forhånd takk, hilsen j14

Dette spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid.
 

Svar
Hei

 

Dette er et spørsmål som absolutt hører hjemme her.

 

Når jeg leser det du skriver blir jeg både imponert og trist. Trist fordi jeg skjønner hvor vondt du har hatt det i mange år og imponert over hvor flink du er til å sette ord på vanskelighetene dine, særlig når du beskriver deg selv som innesluttet og nedbrutt. Du bør si i fra helt klart til moren din at du ikke ønsker faren din i konfirmasjonen din. Det er din dag og dine ønsker bør respekteres. Det kan hende at det vil være noen på din fars side av familien som ikke vil forstå dette, men dette som sagt din dag.

 

Jeg tror det hadde vært en god idè at du fikk snakket med noen om hvordan du har hatt det og har det. Det å dele er ofte en måte å rydde opp i tanker og følelser, få flere gode måter å takle følelsene og kunne gå videre i livet. Det er synd at andre er så opptatt av rykter og de feilene dine foreldre har gjort, i stedet for å se deg for den du er. Ofte vil disse ryktene og sladderen avta med tid og etterhvert som du blir eldre og få andre kontakter vil du kunne tenke med på deg og ditt liv.

 

Ta kontakt med helsesøster eller helsestasjonen for ungdom. Du må skaffe noen for din egen del og ikke noen som foreldrene dine vil bruke for sin del. 

Helsestasjonen for ungdom har lege og noen ganger psykolog og psykiatrisk sykepleier i tillegg. Det er også mulig for deg å ringe anonymt til flere hjelpetelefoner ; Røde kors hjelpetelefon: 800 33 321, Mentalhelses hjelpetelefon: 810 30 030 eller Kirkens SOS krisetelefon: 815 33 300.

 

Du kan også snakke med mamma om å få en henvisning til psykolog. Dere kan ta kontakt med fastlegen din for å få dette.

 

Lykke til!

 

Vennlig hilsen

Familiepsykologen,ung.no
Fikk du svar på det du lurte på?

Spørsmål og svar som ligner


Tilbake til spørsmål og svar om Skilsmisse
Tilbake til spørsmål og svar
Les artikler om skilsmisse


Quiz: Hva vet du om å tilfredsstille?

Hvilket tilknytningshormon frigjøres under orgasmen?