Hopp til hovedinnholdet

Reaksjoner etter skilsmisse.

Jente 17 år
 

Spørsmål

Jeg er en jente som akkurat har fylt 17 år. De bestemte at de skulle skille seg i vinteren 2010. Det var moren min som ville skille seg fra min far. Han ville ikke i det hele tatt. Pappa prøvde å gjøre alt for at mamma ikke ville skille seg. De har egentlig kranglet i mange år. Da de snakket om det, satt jeg inne på rommet mitt og hørte hele samtalen og raste sammen i gråt. Jeg hadde ofte tenkt sånn ”så deilig å ha skilte foreldre, kan velge hvor man vil bo” osv. Jeg fikk et helt annet forhold til pappa, jeg aner ikke hvorfor. Men vi snakket nesten ikke sammen fordi jeg ikke klarte. Enda det ikke var han som ville engang. Mamma flyttet ut i sommerferien i en firemannsbolig. Jeg fikk adresse hos mamma og snakket nesten ikke med pappa. Jeg var nesten aldri hos pappa, men har begynt å være der litt mer nå. Mamma og jeg var i Trønderlag på ferie hos familien til mamma. Vi var på et kjøpesenter, hadde vært på shopping og sånt, og satt oss ned på en cafè for å spise. Så kommer det en mann forbi og kommer bort og hilser på mamma, og setter seg ned med oss og tar en kopp kaffe. Ser at mamma er veldig overglad og det der. Skjønte fra første sekund at det var noe mellom de fra første sekund og fant det ut senere på dagen ved å lese meldinger på mobilen hennes. Det tok jeg veldig hardt til meg, og jeg gråt så mye den dagen/kvelden. Jeg var på ferie og jeg hadde ikke min bestevenninne der heller. Men jeg fikk jo vite sannheten og jeg fikk ikke lov til å si noe til pappa eller til brødrene mine, fordi da trodde hun at han kom til å bli sur/lei seg. Foreldrene mine var venner og snakket mye sammen og pappa hjalp til med å male og alt her. Pappa og mamma hadde møttes for mamma skulle hente noe oppe i huset, og mamma fortalte om at hun hadde truffet en, og det hadde han også. Men hun fikk ikke lov til å si noe til meg. Men hun sa det likevel, og det sa hun til pappa. Etter den dagen har han hatet mamma. Pappa har nesten ikke kontaktet meg etter de ble skilt, og gjorde slik at meg og pappa fikk enda dårligere forhold. Det var pinlig å sitte i bilen med min egen far og jeg begynte omtrent å gråte hver gang jeg så han, og det gjør jeg egentlig enda også. Jeg klarer ikke å se min pappa inn i øynene og snakke med han. Jeg må ha med kjæresten min for å kunne snakke ”ordentlig” med han. Jeg er ikke meg selv med han. Jeg klarer ikke. Jeg tror foreldrene mine tror at jeg tar skillsmissen ganske lett, for jeg er ikke den jenta som viser følelser, jeg sier bare, åja, så går jeg inn på rommet også gråter jeg alene der. Pappa og meg hadde veldig bra forhold når jeg var liten. Jeg gikk ikke i barnehage fordi pappa jobbet om kvelden og mamma dagen. Så jeg har vært med pappa veldig mye. Vennene mine tror også at jeg tar det lett, tror jeg, for jeg bare ler når jeg forteller dem ting som jeg egentlig vil gråte av. Hvis jeg har vært hos pappa en helg så spør mamma alltid om dama hans var der og hva de gjorde, og jeg vil ikke besvare dette, fordi hun har ikke noe med det rett og slett. Og i tillegg at hun alltid sier til meg, hver gang jeg drar til pappa” ikke si til pappa hva meg og Jens gjør, si at han ikke har noe med det”. Blir ikke det feil at hun da spør meg om mange ting om den nye dama til pappa? Jeg blir så sliten av det og jeg har også forklart det til hun, men da blir hun bare sur og er frekk mot meg. Jeg blir så lei meg. Mamma og jeg krangler hver dag og det ender med at jeg går inn på rommet og smeller igjen døra. Jeg har gjort det utrolig dårlig på første året på vgs. Dette året også. Jeg står i fare for å stryke i matte og det gjør hele situasjonen enda vanskeligere. Jeg føler meg helt tom for energi, og har så stort press på meg fra alle kanter. Hun sier det til den nye typa si hele tiden. Og sier at jeg er så uansvarlig og at det ikke var en sånn datter hun trodde hun kom til å få. Jeg blir så lei meg og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Hvis hun sitter å kjefter på meg, så har jeg erfart i mange år at det ikke er lurt å svare tilbake, for ellers vet jeg at det blir en stor krangel og jeg er så lei av det, så jeg svarer ikke noen ganger, og da kommer hun med ”du er akkurat som faren din, like stum”. Hun snakker dritt om pappa til meg ofte, for eksempel hvis de har krangla, så snakker hun dritt og da svarer jeg ikke eller så prøver jeg å forsvare han, og da blir hun sur. Alt jeg gjør er gærent. I de siste månedene har jeg vært dødstrøtt og sliten. Jeg får ikke sovnet før 3-4 tiden på natten uansett hvor trøtt jeg er. Jeg ligger våken og tenker og tenker. Hva skal jeg gjøre? Jeg er helt tom. Ble veldig langt, men har så mye å tenke på for tiden at jeg snart ikke orker mer og bare vil flytte ut med kjæresten min og gi opp alt. Heldigvis har jeg en helt fantastisk kjæreste som er utrolig god å ha, takket være han så har jeg fått bedre kontakt med pappa. Han er den personen som står meg nærmest, og som jeg elsker av hele mitt hjerte. Han gjør alt for meg. Han også er enig med meg at mamma er utrolig drittsekk mot meg, han er jo ofte hos oss og ser hvordan hun er. Jeg rydder og vasker veldig mye over gjennomsnittet på min alder. Og hvis det er en ting jeg ikke har gjort her som for eksempel tatt ut oppvaskmaskinen, hvis hun har spurt, så sier hun at jeg er så umoden og aldri rydder og at hun blir så skuffet over meg gang på gang og at jeg aldri lærer. Fant også ut at hun hadde truffet han og vært hos han før de bestemte seg for å skilles, så jeg er egentlig utrolig sur på hun, men klarer ikke gi slipp.

Dette spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid.
 

Svar
Hei du jente på 17.
Takk for din lange mail. Slik jeg forstår situasjonen er du trist, sinna, lei deg,  - og  trøtt og sliten etter et år med store forandringer i livet ditt etter dine foreldres skilsmisse. Det er helt normale følelser og reaksjoner du har på en forandring som har endret livet ditt fundamentalt. Men det kan høres ut som du/dere trenger hjelp til å komme videre, ettersom det går går ut over din daglige fungering og skolearbeidet?
 
Dine foreldre har på mange måter "gått videre" etter skilsmissen. Begge er i nye parforhold, tross at din far overhodet ikke ønsket seg noen skilsmisse.
Slik jeg leser mailen din, opplever du på mange måter å ha "mistet" det forholdet du hadde til begge: Det er blitt kranglete mellom mamma og deg, du stoler ikke lenger helt på henne (oppdaget at hun hadde truffet kjæresten før pappa og hun ble skilt - noe som faktisk er ganske vanlig, selv om det gjør vondt for deg å oppdage det), dere krangler mye og  hun "slenger dritt" om pappa. Forholdet ditt til pappa er blitt "fremmedgjort" - og du opplever det vanskelig å snakke med ham.
Du har flyttet og bor bare med mamma, pappa er kommet på avstand.

 Når man er 17 år skulle det "naturlig" være slik at man selv var den som "smelte igjen døra" og i større og større grad forlot barndommen - og  selvvalgt kunne komme tilbake,  ikke at barndomshjemmet ble oppløst. Det gjør at mange unge ved skilsmisse kjenner seg sviktet av og sinna på foreldrene, og kanskje kan trenge hjelp til å bearbeide disse følelsene.

Så fint at du har en kjæreste som er der for deg, og som du kan snakke med om det meste. Du er ikke ensom med alle tankene og følelsene. Det er godt.  

Du spør: Hva skal jeg gjøre? Det som trengs er en ryddeprosess, en slags mental vårrengjøring! Jeg har noen forslag. Du må selv kjenne etter om de kan være nyttige.

1) Du er god til å uttrykke deg skriftlig.  Lag deg en liten tenkebok/dagbok - hvor du kan skrive gode og vonde erfaringer i dagliglivet. Tenk etter og skriv ned hva som utløste erfaringen, og se om det er noe som går igjen. Slik kan du bruke det som nå skjer til å bli bedre kjent med deg selv. Skriv gjerne "brev" til dine foreldre (som du ikke skal sende) hvor du forteller dem hvordan deres valg har  påvirket/påvirker ditt liv og dine følelser. Det kan gjøre  "knutene" mellom dere mer tydelig , og gjøre det lettere å vite hva du trenger å snakke med dem om.
2) Kanskje kunne det være nyttig å bestille en time på et familievernkontor, enten sammen med begge eller en av gangen.? (www.bufetat.no/familievern). Det er gratis og de som jobber der har høy kompetanse på reaksjoner etter skilsmisse og samtaler mellom foreldre og barn/unge.
3) Dersom foreldrene dine ikke vil det, kanskje du og kjæresten din skulle bestille en time for å snakke om hvordan skilmissen påvirker deres forhold,  - og eventuelt få familieterapeuten til å invitere inn mamma eller pappa?
4) Lag deg en liste over alle mennesker og ting du har i livet ditt som er bra, selv om de ikke er perfekte. Heng den på et synlig sted, slik at du kan kikke på dem når negative tanker prøver å ta overtak.

Lykke til.
Med vennlig hilsen 


familieterapeuten/ung.no

Fikk du svar på det du lurte på?
Jeg synes også du bør lese:

Skilsmisse

Skilsmisse

De fleste blir berørt på en eller annen måte av samlivsbrudd. Det kan være deg selv det gjelder, eller en i din familie, en venn eller en nabo. Hva skjer når man skiller seg og hva er dine rettigheter som barn i en skilsmissefamilie?

Les mer

Stines erfaring med skilsmissen

Jente med ryggen til

Stines foreldre skilte seg da hun var 13 år. Her intervjues hun av Kristin om hvordan hun har det etter skilsmissen.

Av Kristin, ungdomsjournalist på ung.no

Les mer


Spørsmål og svar som ligner


Tilbake til spørsmål og svar om Skilsmisse
Tilbake til spørsmål og svar
Les artikler om skilsmisse