Hopp til hovedinnholdet

Har det veldig vondt etter at mamma og pappa skal skilles.

Jente 14 år
 

Spørsmål

mamma og pappa skal skilles. de er vel det man kaller separerte nå? mamma er den som går fra pappa, ikke at det gjør forholdet vårt noe bedre. mamma skal flytte ca, 15 minutter med bil fra pappa, men det har oppstått en stor del problemer med huset hun har kjøpt, så hun bor fortsatt hjemme. de skal ha ca, 50/50 så vi er annenhver uke hos hver. problemet mitt er masse, jeg vet ikke helt hva spørsmålet mitt er en gang. jeg gråter når jeg tenker på det. jeg ligger vken til langt utpå kvelden når jeg tenker på det. det er en gutt som har gått igjennom det samme for et år siden som jeg har snakket litt med, men han er borte på turne nå, så jeg får ikke snakket med han, tro meg, jeg har prøvd. det hjelper litt eller nesten ingenting å snakke med han. (vi fikk vite det i april, at de skulle skilles.) søsteren min har allerede fått pappa sin giftering og støpt den om til en ring som henne bruker hver dag, men noen diamanter i. og jeg skal egentlig få mamma sin, men jeg sier hele tiden at jeg ikke vet helt, da sier søsteren min, hvis du ikke vil ha den, tar jeg den!! hvordan kan de komme seg over det så fort?! hvordan kan hun allerede ta pappas sin giftering som betyr så mye? hvordan klarer hun det? hun er så kald!!!!, jeg gråter bare av tanken. det var som i går at de fortalte det, jeg er stuck i fortiden, jeg klarer ikke å bevege meg fremover, jeg har sement på skoene mine, og skoene er limt til meg. mamma og mitt sitt forhold blir værre for hver dag som går. hun er aggresiv hele tiden. (det er jeg og) når vi er hjemme, så pelier hun å si noe som: "nå må du rydde på badet, men jeg skal jo ikke bry meg for det er jo ikke min sak" eller "jeg skal jo flytte, så jeg skal jo ikke bry meg" vi krangler hver dag, hun snakker aldri med meg om det, hun overser meg, og er sur hver gang jeg snakker til henne, jeg bryr meg mindre enn lite om hvordan hun har det, fordi hun er den som ødelegger familien!! i dag trodde jeg at jeg var alene hjemme når jeg kom hjem, fordi jeg hadde tenkt til å kutte meg nederst ved beinet. har ikke gjort det før, så jeg ville ikke ta ved pullsåren, når jeg kom inn døra og fant ut mamma var der, ble jeg bare deppa. klarer nesten ikke å se på henne en gang! selvmordstanker har jeg hatt. hadde det ikke vært for at jeg ikke tårler å se på blod, ikke å snakke om det en gang, så hadde jeg kanskje vært død. hjelp meg!!! hva skal jeg gjøre, hvem skal jeg snakke med? vil ikke til psykolog ellerno, jeg føler meg bare gal! det er mere som har skjedd med familien vår, vil bare ikke fortelle alt. har fortalt det til for mange allerede .. -jente 14

Dette spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid.
 

Svar
Hei


Kjære deg.

 

Dette høres ut som en situasjon som er veldig uoversiktlig for deg. For meg høres det ut som du har mange tanker og følelser som det er vanskelig å klare å sortere alene. Når man er i en slik overgang som du er fra det man er vant til og over til noe ukjent kan man bli usikker på hvordan framtiden vil bli seende ut.

 

Det er vanlig at familiemedlemmer har forskjellige reaksjoner. Hvis du føler for å sørge og reagere litt lenger enn søsteren din er det helt greit. Det at hun har sin måte å takle dette på må også være greit.

 

Det at mamma behandler deg slik du beskriver, gjør ikke ting lettere for deg. Dessverre er det noen ganger slik at foreldre glemmer hvor vanskelig et slikt brudd er for barna. Foreldre blir noen ganger for opptatt av sine egne reaksjoner. 

 

Når man har det slik som du beskriver er det vanlig at det "setter seg" i kroppen f eks at bena føles tunge.

 

Det du skriver om lysten til å kutte deg i benet er alvorlig. Jeg må si til deg at dette er ingen løsning!!! Det finnes en vei ut av dette uten å kutte seg. Men det er overveldende å stå i dette alene. Du må derfor snakke med noen.

 

Du spør om hvem du kan snakke med. Jeg vil anbefale deg at du tar kontakt med helsesøster eller en lærer. Fastlegen din kan du også snakke med. Alle disse har taushetsplikt. Det er ikke meningen at en jente på 14 år skal stå i dette alene. Ta gjerne med spørsmålet ditt og mitt svar til den du velger å snakke med.

 

Jeg legger ved litt informasjon om de forskjellige som kan hjelpe så kan du se hva som passer. 

 

Med vennlig hilsen

familieterapeuten

 

 



 

 
Fikk du svar på det du lurte på?
Jeg synes også du bør lese:

Spørsmål og svar som ligner


Tilbake til spørsmål og svar om Skilsmisse
Tilbake til spørsmål og svar
Les artikler om skilsmisse