Hopp til hovedinnholdet

Er så trist etter skilsmisse.

Jente 14 år
 

Spørsmål

Kjære ung.no Jeg har blitt en trist jente... Noe stort har endret seg, mamma og pappa skal skille seg. De sier at de er separerte, og at de skal prøve, men det vil ikke gå... Pappa er fra seg, det er mest slitsomt å være med han. Han er den sårbare, når han har det vondt, vil han ha noen å prate meg, å da blir det meg. Han deler sine tanker, sier at han gråter, å det er tungt. Jeg skjønner det ikke, jeg får vondt av pappaen min, å det er tungt å se faren sin på gråten, han skal liksom være den sterke. Jeg begynner ofte å grine, men jeg hater å grine forann andre! Jeg pleier å gjemme meg på badet, å så ligger jeg der, å griner stille. Mamma viser ingen tegn til sårbarhet. Hun er mere letta, letta for at hun har funnet seg et nytt sted, hun føler seg vell mere fri. Hun og pappa vil aldri bli sammen igjen, det er fakta. Jeg sliter, sliter med skole, venner og skilsmissen. Den tærer meg ned, å jeg har altid noen beskymringer å tenke på. Det er et evig stress. Mamma og pappa trenger ikke å tenke på pakking, de trenger ikke å veskle mellom hjem til hjem annenhver uke, de trenger ikke å ha livet sitt med i en bag, men det må jeg ( inkludert broren min... ) Jeg hater å være hos pappa, når han er deppa, så blir alle deppa. Jeg lover deg, det er forferdelig å skrive dette, men jeg er litt sur på pappa. Han skal liksom være den sterke her, det er han som skal trøste meg... og mamma tror alt er fint, siden jeg ikke sier noe. Problemet er at mamma og pappa prøver å finne ut av ting via meg. Det er TUNGT! Når jeg sier at mamma jobbet sent, blir pappa uttafor. " hvor var hun, var hun med en mann? Ble hun sent..??" Og mamma prøver å finne ut av ting pappa gjør feil... " Husket han matpakke denne gangen??! " Kjære ung.no... Det er vondt å føle som om man bor i en bag, når man endelig har tatt seg til ro et sted, må man reise, og så må man pakke ut, eller pakke alt igjen! Jeg har fått et tilbud på skolen min om å prate med noen. Å du aner ikke hvor mye jeg har lyst, jeg har lyst til å kaste ut alt jeg har på hjertet mitt, gråte og få trøst, men jeg er redd. Redd for at jeg ikke kommer til å kunne si noe. Hva skal jeg gjøre? Jeg tror jeg må prate med noen, før jeg kolapser i stillhet! Takk for at du lyttet <3

Dette spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid.
 

Svar
Hei



Kjære deg.

 

Når jeg leser det du skriver er det ikke vanskelig å forstå at du er en trist jente slik som ting er nå. Den situasjonen du står i må være forferdelig. Ikke rart at du sliter med alt dette.

 

Når foreldre skilles er det så mange og så mye det går utover. I tillegg til din egen sorg føler du at du må ta vare på pappa og takle hans sorg også. Det høres også ut som om du blir en "mellomperson" mellom mamma og pappa, noe som gjør at du får mange spørsmål som du syntes er ubehagelige. Du trives heller ikke veldig godt med å bo "litt her og litt der".

 

Alt dette må du snakke med noen om. Jeg anbefaler deg på det sterkeste å ta i mot tilbudet fra skolen din. Det er ikke meningen at du skal sitte med disse tankene alene. Det kan være godt å få snakke med en voksen som ikke er mamma eller pappa i en slik situasjon. Du skal ikke være redd for at du ikke får sagt noe. Det er den voksne du snakker med sitt ansvar at dere får en ok samtale. Det eneste du skal gjøre er å møte opp. Ta gjerne med deg det du har skrevet her og mitt svar. Du er jo så flink til å beskrive hvordan du har det.

 

Håper du kan få det bedre ved å snakke med noen.

 

God hilsen fra

Famiieterapeuten

Fikk du svar på det du lurte på?

Spørsmål og svar som ligner


Tilbake til spørsmål og svar om Skilsmisse
Tilbake til spørsmål og svar
Les artikler om skilsmisse