Hopp til hovedinnholdet

Det er så vanskelig med følelsene mine etter mine foreldres skilsmisse.

Jente 15 år
 

Spørsmål

Kjære Ung.no Før du leser dette, gå inn på youtube... Nå er du inne på youtube, skriv inn Jemes Morrison-i wont let you go. Det er viktig for meg at du hører på denne mens du leser! Takk. Jeg er en fast skriver hos dere, jeg har minst skrevet 10 innlegg til dere, men det er bare pogrunn av at jeg ikke tør å prate til andre mennesker om sånne problemer. En av de problemene er skilsmisse. Mine foreldre er nå separerte, eller min stefar og min mor da. Problemet er at stefaren min har vært hos meg siden jeg var fire år, nå er jeg femten. Derfor føler jeg et viss trang til å måtte være hos han annen vær uke. Du aner ikke du, hvordan det er hos han noen ganger. Han er ikke slem, ikke høylyttet, men han er bare så fryktelig sårbar!Han skal hele tiden bruke meg som en slags sykolog, han spruter ut tanker han har om mamma og om oss og familien... Huset ble hans etter at mamma reiste. Nå er huset tomt og kaldt. Den fine varme "ånden" er nå borte. Du aner ikke hvor vondt det er for meg å skrive dette til dere, skrive om pappa slikt ( kaller han pappa... ) Nå er jeg hos mamma. Mamma. Jeg er så utrolig glad i mamma, hun er vært hos meg hele livet, å nå får jeg ikke se henne før om en uke og en helg. Det er vondt å bare få høre henne på tlf hver natt. Jeg vil klemme henne, suge ut hvert minutt jeg er hos henne. Men jeg er en ungdomm sant. Jeg kan ikke vært med henne hele tiden, jeg må gjøre ungdomm ting... Nå er det en vondt følelse inni meg, en følelse som spiser meg opp innvendig. Alle spør hele tiden om det går bra med meg, og jeg smiler og sier at alt er helt fint. Men jeg er en utrolig flink løgner, jeg misbruker den ikke, jeg bruker den når jeg må. Det er en lærer på skolen min, en dame som er en sosial lærer. En jeg kan prate med, en som er et menneske. men jeg klarer ikke. Jeg sitter heller å griner for meg selv, sitter som en ball på gulvet mens tårene kommer rennende ned langs ansiktet mitt. Jeg passer på å være helt stille, ingen må høre meg. Jeg må være den perfekte snille glade jenten som alle tror jeg er. Men jeg er ikke det! Jeg råtner innvendig. Nå pakker jeg. Pakker til pappa... Jeg er jo en jente, jeg må ha med meg mange ting. Sminke-favoritt klær-bøker-cd-filmer-kamera-skolesaker-gymsko-utesko-data-mobilladere-ledninger-ting.. Når jeg er ferdig sitter jeg bare å ser på den. Det er baggen som jeg klarer å få livet mitt i, tenker jeg. Jeg er utrolig glad i pappa, men han drukner meg i hvor mye han er glad i meg. Han minner meg stadig på det, hvor glad han er i mamma, at han aldri skal få seg en annen dame, slike ting. Jeg nikker,smiler og tenker: Hold kjeft! Det er liksom du som skal være den sterke, jeg skal være den sårbare! Ikke du... Jeg er mye oppe på rommet, jeg er jo ungdomm. Men jeg er også på rommet pogrunn av jeg ikke takler det. Jeg sitter heller å hører på trist musikk mens jeg griner. Tragisk sant! Skolen går også dårlig. Spesielt Norsken. Jeg klarte ikke å fokusere! Klarte ikke å være muntlig i den timen vi skulle få karakter. Jeg satt bare å tenkte på det-du-vet. På slutten av timen når alle hadde gått, spurte Norsk læreren om det var bra med meg, jeg så på henne, og sa- Ja da. Hun trodde ikke på meg, å det var bra! jeg ville bare gå bort å spørre om en klem. Hun virket så, så... omsorgsfull til meg, det ble jeg rørt av. Kjære Ung.no. Jeg beklager at jeg har brukt tre minutter av livet ditt på mine problemer. Men jeg trenger råd. og du! Du fikk høre en god sang, hva? Jeg hører på den nå, mens jeg gråter. Vell, jeg må vell slutte meg til den gråtingen. Den tærer meg ned. men du må vite at jeg er glad i pappaen min! Sterk må jeg være...

Dette spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid.
 

Svar
Hei

 

Takk for at du skriver til oss!

 

Det er aldri lett når foreldre går fra hverandre. Jeg forstår tristheten din. Det høres ut som om stefaren din blander deg for mye inn i følelsene sine. Dette trenger du ikke å utsette deg for. Selv om han hadde vært din biologiske far så er ikke dette greit. Det å ville ha samvær med en som har vært en så viktig del av livet ditt er forståelig. Han har derimot ikke krav på samvær med deg med mindre han har adoptert deg. Du eller kanskje helst moren din må si i fra at dersom han ikke greier å skåne deg fra hans egen tristhet bør samværet kanskje reduseres eller stoppes til han har det bedre. Du har det tungt nok hører jeg.

 

Det er ikke vanskelig å forstå at du synes det er vanskelig å snakke med noen om hvordan du har det. Det er ikke farlig å gråte så andre ser det. Noen synes det er lettere å skrive ned det de føler og lever det videre. Kan det være en idé å skrive ned følelsene dine til norsklæreren i et brev.

 

Mange bruker skolehelsetjenesten, helsesøster eller sosiallærer. Det er også mulig å få hjelp på helsestasjonen for ungdom. Der har de lege, helsesøster, ofte har de også psykiatrisk sykepleier eller psykolog i tillegg.

 

Håper dette er til nytte for deg.

 




Vennlig hilsen

Familiepsykologen,ung.no

Fikk du svar på det du lurte på?

Spørsmål og svar som ligner


Tilbake til spørsmål og svar om Skilsmisse
Tilbake til spørsmål og svar
Les artikler om skilsmisse