Hopp til hovedinnholdet

Jeg ønsker å ha faren min i livet mitt.

Jente 19 år
 

Spørsmål

Hei! Jeg er en jente på 19 år og som ønsker å ha faren min i livet mitt. Mamma og pappa skilte seg da jeg var 9 måneder gammel, da hadde de vært gift i cirka 4 år og hadde meg og broren min på litt over 4 år. Vi bodde hos mamma etter skilsmissen. De skilte seg fordi pappa plaget mamma psykisk, var utro og hadde store problemer med temperamentet sitt. I mange år hadde jeg og broren min samvær med pappa annenhver helg og vi sov hos han. Han sa i rettssaken under skilsmissen at han ikke ville ha noe med oss å gjøre. Men vi hadde altså kontakt. Ofte fulgte mamma oss til Oslo der pappa bodde - 2 timer unna der vi flyttet fordi det var en billigere by for mamma som ble alene med oss. Hun fulgte oss fordi pappa bare orket/klarte å være med oss en og en. Han taklet tydeligvis ikke helt det å bli forelder. Han kunne fort skjelle ut meg og broren min. Jeg husker nesten ingenting av denne tiden, men senere har han fortalt at han skjelte meg ut en gang jeg var 3 fordi jeg ba om et glass vann. Han synes det var frekt av meg og at jeg var lat og i følge han "overkjørte" han meg totalt forsi jeg var så frekk. Han har også vært fysisk med broren min ved flere anledninger. Jeg og broren min lekesloss i senga og pappa synes broren min ble for voldsom, så pappa "ristet han" og kastet han i veggen. En annen gang slo han broren min i ansiktet. Jeg vet ikke hvorfor. Broren min var kanskje 10 år, og han har et hovent øye der øyelokket henger på et bilde. Dette er sånn pappa er. Han har slått hull i en vegg på en skiferie, tvunget meg til å lære å kjøre ståheis på én dag med snowboard og fortsatt når jeg begynte å gråte. Dette er noe jeg sliter med å tenke på. Da jeg var 10 flyttet han til byen jeg bor i. Vi fortsatte med samvær annenhver helg, og det ble lettere fordi han giftet seg på nytt med en god og snill dame. Hun beskyttet meg og forsvarte meg og broren min når han ble sint og irritert på oss og skjelte oss ut. Et eksempel er at vi hadde frokost. Han fortalte noe - han er en god forteller og bruker mange lange kunstpauser. I en av disse kunstpausene spurte jeg om han ville ha en ny brødskive fordi jeg så at tallerkenen hans var tom. Han svarte med å si at jeg var frekk og uinteressert i det han fortalte fordi jeg avbrøyt han. Jeg ble veldig lei meg for at han trodde det når jeg bare ville være grei. Jeg gikk fra bordet fordi jeg begynte å gråte og den som kom og trøstet meg var den nye kona hans. Det gjorde det lettere å være der når hun var der. Dessverre skilte de seg når jeg var 17 cirka. Det ble vanskeligere å være der og en gang stakk jeg av og ble hentet av mammaen min, fordi han hadde blitt veldg sint fordi jeg spurte hvor Jif sprayen sto siden jeg ikke visste det fordi jeg nesten aldri var der. Etter det har jeg sovet der én gang på to år. Vi har vært i familieterapi bare vi to. Det har vært fint. Vi har fått snakket om mye og han har innrømmet/fortalt om en del ting jeg har lurt på - hvorfor han slo broren min blant annet. Denne terapien tok slutt fordi jeg ikke kunne komme til en av timene pga skole, og han ville ikke alene så han forsov seg. Nå kommer det som kanskje overrasker dere: Det er ingenting jeg har mer lyst til enn å være med pappa. Jeg savner han så utrolig mye. Han er "kjendis" så jeg googler han for å se flere bilder av han enn de få jeg har selv. Høres spesielt ut, men det er fint å se på de. Nå som dere vet litt om forholdet vårt så har jeg noen spørsmål og tanker jeg trenger svar på. 1) Hva mer kan jeg gjøre for å ha han i livet mitt? Vi snakker ikke sammen nå. Han er her i byen, men han sender ikke melding om å finne på noe. I terapien sa jeg at alt jeg vil er å være med han, enten vi går i butikker, lager mat hjemme hos han eller er på kafé. Dette sa jeg. Sist vi var med hvernadre fortalte han at jobben går bra og at han nettopp har fått 350.000kr for forskjellige jobber. Dette liker jeg ikke at han snakker så "lett" om, fordi han skylder mamma 100.000kr i barnebidrag den dag i dag (har sett brev fra banken som mamma har). Jeg har lånt 2000kr av han nylig til en treningsleir jeg skal på. Han tilbyr seg ikke å bidra med litt av dette. Han kjøper ikke mat til meg, klær, sko, skolebøker, treningstøy til fotballen, og han betaler ikke telefonreningen min. Alt dette gjør mamma, som ikke plutselg får 350.000kr inn på konto, men har fast jobb som barneskolelærer. For et år siden fikk jeg en sykkel til 7000kr av han og det er virkelig ikke det jeg er ute etter. Jeg vil ha små ting som nye sokker og singleter når de andre er hullete - fordi HAN ser det fordi vi er MED hverandre. Han kjenner meg ikke. Han vet ikke at jeg har polypper i nesa, men at halsbrannen min er bedre, at jeg fikk B på muntlig eksamen og at jeg har hatt uvanlig mange vakter i barnehagen i det siste. Han vet ikke at jeg har bortekamp med fotballen i morgen eller at rommet mitt er rotete eller at jeg gråter annenhver kveld i senga fordi jeg synes synd på ham som er så sint og kald, men så søt og snill og god å ligge inntil. Jeg vil at han skal vite disse tingene uten at jeg sendte dem på melding. 2) Kommer jeg til å komme over at han slo broren min i ansiktet og kastet han i veggen? Broren min er den medt kreative og snille gutten i verden. Han er så flink og selvstendig og god. Han har jobbet så hardt med bandet sitt og de begynner å bli så kjente. Han har fått til så mye på egenhånd, selv om han ble mye større enn meg før de skilte seg. Han husker ting. Han ble slått og han prøvde å passe på mamma når pappa var sint. Ingen skal trenge å gjøre det. Han er verdens beste bror og han er så stabil og han kommer aldri til å skade noen og jeg tror han har greid å tilgi pappa. Han har kommet så langt, og mye lenger enn meg. Jeg er sint på pappa og jeg synes synd på pappa. Av de jeg virkelig kjenner og vet hvem er, er han en av de som har gjort mest fæle ting. Allikevel er han en av de jeg savner mest i hele verden, men det kjennes ikke ut som om han savner meg. 3) Hvorfor er pappa som han er? Han fikk juling når han var liten av mammaen sin som han har arr fra enda. Faren døde når han var fjorten, og pappa og søsknene fikk skylden for døden av moren! Kan dette ha skadet ham veldig? Jeg vil hjelpe han med å komme over det hvis det går. Hvis jeg får spart opp penger vil jeg dra til psykolog. Ikke gratis familieterapi med pappa, men dyr, profesjonell psykolog alene. Jeg blir bare verre og verre. Savnet tar bare mer og mer plass!

Dette spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid.
 

Svar
Hei

Dette er en komplisert situasjon, og du forteller noe viktig om hvordan man kan føle sterk kjærlighet til noen, selv om de har behandlet deg dårlig.

Slik er det ofte mellom barn og foreldre - barn som har opplevd at en forelder er voldelig, kan ofte si at de fremdeles er glad i forelderen sin, og har et sterkt ønske om at alt skal bli bra igjen. Og det er en vanlig kombinasjon å være sint på, og samtidig synes synd på - noe som kan være skikkelig slitsomt. Jeg tror det handler om at det er vanskelig å ta inn over seg at en person som skal passe på deg og gi deg all kjærlighet i hele verden, nemlig din forelder, nettopp ikke gjør det. Da vil man gjerne lete etter forklaringer, og man vil gjerne tilgi, og man vil prøve å reparere - slik at man får den kjærligheten man er underernært på. 

Slik jobber mange barn noe voldsomt med å reparere skader som voksne har laget - fordi barna ønsker så sterkt å få omsorg og kjærlighet fra sine foreldre. Dette er vondt og vanskelig - men du er ikke alene om å oppleve slike ting.

Din pappa har et problem med sinne og vold. Du forteller at han har vært psykisk voldelig mot din mamma, og psykisk/fysisk voldelig mot barna sine - deg og din bror.

Dette er alvorlige handlinger som han bør ta ansvar for. Han vet selvfølgelig at han har gjort noe ulovlig, og det han har gjort kan anmeldes til politiet.

Det er godt å høre at dere har deltatt i familieterapi, og at du har opplevd disse samtalene som noe godt. Det er viktig at din pappa innrømmer og forklarer. Barn trenger å forstå hvorfor foreldrene gjør som de gjør. Samtidig er foreldrene sine handlinger fortsatt foreldrenes ansvar. Barn har ALDRI skyld når foreldre bruker vold - bare så det er understreket.

Så til svar på dine tre spørsmål:

1. Jeg vet ikke noe mer du kan gjøre. Jeg synes du allerede har gjort masse, ved at du har møtt opp i terapi, du har fortalt om dine behov og ønsker, du har kommet med forslag til hva dere kan gjøre sammen, og du har ønsket han velkommen inn i livet ditt på tross av det han har gjort mot deg og broren din. Det er veldig, veldig raust av deg - og mye mer enn han kan forvente. Så du har gjort en kjempeinnsats allerede. Og det høres ut som at du får for lite lønn for innsatsen din. En ansvarlig pappa ville ha sagt ja til dine forslag - og vært opptatt av dine behov. Det høres det dessverre ikke ut som han er. Og da kan det kanskje være lurt at du går til psykolog, slik du har tenkt, og jobber med dette savnet på en annen måte. Ikke ved å fortsette å søke til pappa, men ved å akseptere at han ikke har fått til det å være pappa, og at han sannsynligvis aldri kommer til å få det til. Dette høres nok tøft ut, men kanskje er dette virkeligheten?

2. Ja, du kan få hjelp til å komme over de minnene du har om vold som har skjedd. Og du har helt rett, din bror skulle aldri ha trengt å passe på og beskytte mammaen sin. Det er ikke en barneoppgave. I samtale med psykolog kan du få hjelp til å bearbeide de minnene du har, slik at du kan tenke på dem uten at de plager deg. Det kalles traumebehandling, og viss du kontakter psykolog, kan det være lurt å si at det er dette du har behov for.

3. Det er vanskelig å si hvorfor pappan din er som han er. Kanskje har hans vonde barndomserfaringer preget han, slik at han har fått problemer med sinnet sitt. Samtidig er det slik at det er stor forskjell på "forklare" og forsvare". Hans livsopplevelser kan kanskje forklare hvorfor han har fått voldsproblemer, men de forsvarer det ikke. Som voksenperson er du 100% ansvarlig for dine handlinger, fordi du i enhver situasjon har et valg om hva du skal gjøre. Din pappa har flere ganger valgt å bruke vold, og det er hans ansvar. Jeg kan forstå ditt sterke ønske om å hjelpe han, men den hjelpa er det nok kun han, sammen med noen profesjonelle som kan gi han. Han bør være den som tenker at "oi, jeg strever sånn med fortiden min at jeg skremmer og skader barna mine - det må jeg få hjelp til å slutte med".

Samtidig er det bra for deg at du vet om hva han har opplevd tidligere - det kan hjelpe deg til å tenke at alt har en forklaring - og hjelpe deg til å ta skyld bort fra deg og din bror. Dette dere har opplevd handler ikke om dere - men om pappa.

Dette ble et langt og alvorlig svar - håper du føler deg møtt, og håper svaret var til nytte for deg!

 

 

 

Hilsen Psykologen

Fikk du svar på det du lurte på?

Spørsmål og svar som ligner


Tilbake til spørsmål og svar om Skilsmisse
Tilbake til spørsmål og svar
Les artikler om skilsmisse