Hopp til hovedinnholdet

Hei. Jeg er 166 cm høy, ca. og veier rundt 53 kg. Jeg tenker hele tiden på vekta mi,og da ...

Still spørsmål
account_circle

SPØRSMÅL

Hei.
Jeg er 166 cm høy, ca. og veier rundt 53 kg.
Jeg tenker hele tiden på vekta mi,og da mener jeg hele tiden. hvis jeg spiser en brødskive for mye så får jeg veldig dårlig samvittighet, for jeg tenker at jeg kommer til å gå opp i vekt. Jeg kan ikke huske sist gang jeg i det hele tatt spiste med god samvittighet, uansett om det er frukt og grønt og sunn mat. Jeg ser på meg selv som tykk og jeg fokuserer veldig mye på modeller og andre jenter som er veldig tynn. Jeg ser hele tiden på andre jenter, venner og slikt og ser etter deres mage, for å se om de er like svær som meg.
Jeg spiser egentlig ganske sunt. Holder meg borte fra syltetøy og nugatti ol. Jeg drikker vann i ukedagene, brus og godteri har jeg på lørdag eller søndag. Er det sunt nok? Det er veldig sjeldent jeg spiser noe søtsaker i hverdagen. Nå fortiden kan jeg ikke huske sist gang jeg spiste et ordentlig måltid. Jeg har stort sett levd på banan, noen skiver og druer på et par uker. Jeg er kvalm hele tiden, og klarer ikke og spise. Når jeg blir sulten og prøver å spise litt, greier jeg det ikke, fordi jeg vil nesten bare spy, jeg blir enda mer kvalm med tanken på å spise. Jeg avskyr nesten mat nå. Før jeg sluttet å spise spiste jeg ei skål med frokostblanding til frokost, to skiver til lunsj og sjeldent middag. Nå spiser jeg aldri middag lengre.
Jeg hørte at ei veninne av mi veninne skulle starte på diett, og da fikk jeg samme ide, så målet mitt var å spise fire fem bananer om dagen, og bare bananer og litt druer. For med bare det får meg til å holde meg oppegående.
Jeg trener mageøvelser annenhver dag. Jeg har spydd opp maten min et par ganger og jeg står hele tiden å ser i speilet på magen min å klager over alt flesket. Vennene mine sier at jeg har ikke flesk i det hele tatt. Men jeg vil ikke tro på dem, for kanskje det bare er noe de sier for å få meg til å føle meg bedre. For når ei veninne av meg sier at hun må slanke seg fordi hun mener hun har fett på magen(noe som hun IKKE har), så føler jeg jo at da må jo værtfall hun synes at jeg er tykk. Hun har ikke noe særlig med hofter, hun har nesten ikke hofter, mens jeg har en kvinnelig figur, med smal midje og hofter. Hun sier at jeg har så fine hofter og at jeg har veldig fin kropp (noe som mange har sagt til meg), men jeg tyr ikke til å tro på det, når hun først står å nesten kaller seg selv tykk, jeg klarer nesten ikke tro på andre heller. For jeg tenker at det de sier bare er for å si det.
Noen ganger blir jeg så fortvilet at jeg starter å gråte. Fordi jeg føler meg så stygg og ukomfortabel i min egen kropp. Vennene mine har sagt jeg må få hjelp, snakke med mamma eller helsesøster. Men jeg mener at det ikke er såå alvorlig, selvom jeg vet at slik jeg lever egentlig ikke er rett.
Jeg har sett på meg selv som tykk så værtfall siden høst 2008, da startet det så smått. Men det er blitt verre nå, siden i januar.
Jeg skal snart til syden, og jeg gruer meg veldig til å gå i bikini for tenk om folk kommer til å synes jeg er tykk.

Spørsmålet mitt er om jeg har spiseforstyrelser, og hvis, er de alvorlig? Hva kan jeg gjøre for å bli tynnere, og få helt flat mage(veninna mi sa at jeg har det, men jeg vil rett og slett ikke tro på det).
Jeg tror ikke på folk når de sier jeg er tynn. Og hverdagen er blitt vanskligere og vanskligere for hver dag som går.

SVAR

Besvart 04.05.2009 08:20:36
Jeg synes også du bør lese:
attach_file

Spiseforstyrrelser og følelser

Veldig mange 14–15-åringer synes de er for tykke selv når de er normalvektige, og mange tenker på å slanke seg uten at det er behov for det. Andelen øker oppover i tenårene. Slanking, vektkontroll og uheldige matvaner kan øke risikoen for å utvikle spiseforstyrrelser.

 

Les mer
account_circle