Hopp til hovedinnholdet

Hvorfor skal man bli straffet med vold? Moren min har slått meg.

Jente 13 år
 

Spørsmål

Heisann! Jeg er så kjempeglad for at ung.no finnes. Det har hjulpet mye gjennom tider i ny og ne. Også fikk jeg jo vite om siden på skolen da vi fikk en lekse om dette nettstedet. Så er takknemlig som bare det for at siden finnes!! Jeg vet ikke akkurat hva slags problem dette var så skrev det under emnet "Hør HER!" siden det ikke er noe spesielt "emneaktig". Jeg må bare få ut tankene mine på ett eller annet vis så jeg tipper dette blir gaaanske langt er jeg redd.. Jeg er ikke norsk. Moren min og faren min, jeg og søstera mi på 4 år bor under samme tak. I hjemlandet til foreldrene mine er det å straffe og slå barn en såå bitte liten ting. På skolen der ble elevene slått og pisket og alt annet som var voldelig og smertefullt. Derfra skjønner dere vel at foreldrene mine vokste opp med slåing på hendene bare som en straff. Men for meg er ikke vold en såå liten ting. Det er ikke det at jeg ikke har vokst opp med det, men at jeg syns det er uakseptabelt. Hvorfor skal man bli straffet med vold, vold som kan ha store betydninger i barnets fremtid? Vold som utgjør en tredel av barnet sosialt, fysisk og psykisk? Moren min slo meg for feil jeg gjorde fra da jeg ble født til jeg ble tolv år. Da tok puberteten plass og humørsvingingene som var tydelig i foreldrenes syn tok en bitte liten rolle i denne slåingen. Hun stoppet å slå meg da, men truing er en del av hverdagen min. Hver jeg gjør feil og ting hun ikke liker sier hun at hun skulle ønsk at jeg aldri ble født, og at hvis jeg døde ville hun aldri felle en så liten tåre over et liv som har gått tapt som var et misfoster som aldri skulle få vokst i hennes mage .Hun spør Gud om hva hun har gjort for å få en unge som meg. Hun ber om mat jeg skal dø. Siden alt dette startet fra da jeg var liten, ble det å gå hjem til venner uten å spørre foreldrene mine en vane, men som jeg selvfølgelig ikke gjør nå da. Hos vennene mine var jeg trygg og de andre dagene gikk jeg alltid hjem og låste meg inne på rommet, gråt og skrev om alt dette på små lapper som jeg gjemte. Noen av disse lappene falt en gang ut av lomma mi ved et uhell og mamma så det tydeligvis. Jeg rev til meg lappen så fort jeg kunne, men hun hadde lest det. Jeg var så redd som bare det og spurtet til rommet mitt og kløv opp i senga med dyna over hodet. Moren min brast inn i rommet sint og med et fjes som en overmoden tomat som bare ventet på å få anfall. Ordene ble slengt ut av munnen hennes. Hun sa: - Din gris, jævel, hva faen er dette for noe, ditt misfoster? Etter alt jeg har gjort, er dette takken jeg får? Hva feiler det deg? Mye mer rant ut av munnen hennes som fortsatt gir meg sterke følelser, så jeg dropper det her. Må som jeg snart er tretten er det eneste hun gjør å true meg, be om jeg fortsatt skal miste livet mitt, osv. Når jeg tenker over alle, de stakkars uskylige barna som er foreldreløse burde jeg være glad for at jeg har foreldre og at jeg ikke burde syte, men hva i all verden skal jeg gjøre? Selvtilliten min er borte. Jeg vet ikke hvem jeg er. Jeg vet ikke hvor jeg hører til. Jeg trenger hjelp føler jeg. Jeg har to nære vennes som jeg stoler full på og de skjønner meg for de kommer fra det samme landet mitt. Men jeg har aldri sagt dette til noen. Dette er første gang jeg skriver, sier eller gjør noe med dette. Ingen vil forstå meg, de vil bare si at dette er vold og misbruking av barn, men jeg føler ikke synd på meg når jeg får høre om barn som blir voldtatt, moe mer alvorlig enn dette..eller er det det? I hvilken grad er dette alvorlig? Jeg trenger svar. Hva er problemet? Meg? Familien? Hvem? Hva? Mamma komplimenterer eller roser meg aldri. Hva feiler det meg? Jeg kommer aldri til å gjøre moren min stolt. Pappa er allerede stolt over meg og over den jeg er, hva jeg har oppnådd. Men moren min er udugelig når det gjelder ros men ekspert når det gjelder ris. Mamma skal alltid klage over at jeg ikke er smart nok, kommer til å sitte i gatene og tigge ,dø sørgelig og angre på at jeg har vært fæl mot henne. Ja, fæl..jeg har argumentert skikkelig mot henne når vi diskuterer om de miste ting i verden og den diskusjoner blir aldeles for en stor krangel som resulterer i at hun ikke snakker til meg, snakker stygt om meg til slekta. Da mener jeg at hun sier at jeg er uskikkelig, hører ikke på henne og hun ikke vet hva jeg skal gjøre. Og nå, bare for å nevne det snakker hun med søstera hennes i London om hvor udugelig jeg er her hjemme med ansiktet limt i pc-skjermen. Nevnte jeg at jeg ikke engang får lov til å spille på data’n? det er på sånne tider som dette når moren min sitter i stua og jeg i rommet at jeg får sitte på data’n i fred, uten at hun kjefter. Det er så jævlig hjemme. Jeg orker ikke. Jeg vil ut. Jeg vil heller dø enn å leve et liv som dette. Jeg har til og med tenkt på selvmord ved å kutte pulsåren, men jeg tør ikke! Aldri i livet om jeg gjør det. Men så tenker jeg at jeg må samle litt mot og gjøre det som duger, men hva faen'a? Hva er det jeg driver med? Og her er en annen ting: Mamma sier at jeg skal drive å lese i skolebøkene nå i sommerferien!! Hva i himmelens vrede skal det bety? Hallo?! Ferie?? hvorfor har vi det? - Jo, for å slappa av, men det jeg gjør er å grue meg til hver eneste ferien unntatt sommeren for da reiser vi eller får besøk. Jeg får ikke lese bøker!!! Herre mitt hjerte! Det eneste jeg kan lese er faglitteratur med fakta, noe jeg ikke liker akkurat. Ser hun meg med en skjønnlitteraturbok i hånda eller foran fjeset mitt er det et ja for enda en runde med skjenning og kjefting. Nå mens jeg skriver denne setningen driver hu og klager over at jeg ikke har gjort en eneste skitt i dag, og at alle andre barn driver og pugger til prøver og ditt og datt. Dette er sykt. Jeg har altfor strenge foreldre syns jeg. Jeg vil prøve å snakke med moren min om at hun skal se på dette fra min side, men jeg snakker ikke med henne engang. Vi har virkelig dårlig kontakt. Jeg vil heller få noen kontakt for det er helt for jævlig. Jeg har bare nevnt faren min ett par ganger, og det er fordi han ikke er sånn. Han tar ansvar, med i dette helvetet som rår hjemme hos meg er det lite han kan gjøre siden ikke moren min og pappa er på ”talefot”. I så fall når de snakker skal det alltid handle om penger, penger, stikk herfra, penger. Pappa er omtenksom. Han er den beste pappaen jeg kan ønske meg. Han har alltid hjulpet meg i de vanskeligste tider til og med når jeg er sur på han. Han har flere ganger prøvd å gripe inn, men ikke alltid det går så lett. Okei..dette er for mye tror jeg. Jeg beklager veldig, men jeg må få i alle fall en tanke ut av hodet mitt. Ellers ønsker jeg dere i ung.no en hyggelig sommerferie fylt med sol og glede ;D :D ;D Hilsen en problematisk jente D=

 

Svar
Hei

 

Jeg er så glad for at du tar mot til deg og skriver om det du har gjennomgått og opplever i dag. Det å sette ord på dette kan være svært vanskelig, men er så veldig veldig viktig.

 

Du forteller at dine foreldre kommer fra en kultur der det er vanlig å bruke vold mot barn som en del av oppdragelsen, noe som gjør at din mor nå har brukt de samme metodene mot deg. I Norge er det forbudt å bruke vold mot sine barn, og det er heller ikke lov å true sine barn med at man skal bruke vold mot dem. Dette er blitt ulovlig i Norge fordi vi ser at volden er skadelig. Som du sier er det uakseptabelt, og du må søke hjelp for å få slutt på måten din mor behandler deg. Det du opplever er så voldt, og det er ingen som skulle oppleve at ens egen mor sier slike nedsettende ting om en, truer og slår.

 

Mange foreldre som kommer til Norge fra land der vold som del av oppdragelsen er vanlig, forteller at når de kommer hit hvor det er ulovlig å slå vet de ikke hvordan de skal klare å oppdra sine barn. Ikke alle foreldre forstår hvordan det er mulig å sette grenser og oppdra barn uten at de bruker vold som straff eller trussler for å skremme til lydighet. I noen kulturer er det heller ikke vanlig å gi sine barn ros, da man tror dette kan få barna til å slappe av og ikke gjøre sitt beste.

Det din mor kunne trenge er veiledning i forhold til oppdragelse slik at hun kan åpne sine øyne for det som er bra og annerkjenne dette. Dette kunne være til fordel for deg og også for din lille søster som med hjelp kanskje kunne slippe å oppleve alt det vonde du har opplevd helt siden du var liten.

 

Du spør i hvilken grad dette du forteller er alvorlig og du spør hva som er problemet, deg eller din familie. Jeg har et klart svar: Dette du usettes for er veldig alvorlig og dette er ikke din skyld. Din mor har ingen rett til å gjøre disse vonde tingene mot deg, selv ikke om hun misliker hvordan du oppfører deg.

 

Jeg forstår godt at du ikke orker dette mer, og derfor ber jeg deg om å prate med noen voksne som kan hjelpe deg. Barnevernet er en offentlig tjeneste som hjelper barn som har det vondt og vanskelig hjemme. De kan hjelpe deg ved å sette inn hjelpetiltak i familien din mens du bor hjemme, der for eksempel din mor får veiledning og du får støttekontakt som følger deg opp i forhold til hvordan du har det. 

 

Dersom Barnevernet mener det beste for deg er å flytte ut fra din familie i en periode kan de hjelpe deg og ta vare på deg. Mange unge som har vært utsatt for vold og trusler som deg, får det bedre når de bor i trygge omgivelser. Samtidig vil mange som velger å flytte savne sin familie.

Barnevernet vil sammen med deg forsøke å finne ut hva som er det beste for deg. Dersom du mener det kan bli farlig for deg å bo hjemme dersom barnevernet tar kontakt med dine foreldre, er dette noe du må understreke i første kontakt med barnevernet. Om du syns det er vanskelig å kontakte banrevernet kan du gjerne ringe dem anonymt og fortelle dem om din situasjon slik at du kan få noen råd fra dem.

En annen mulighet dersom du syns det er vanskelig å kontakte barnevernet, er å snakke med din kontaktlærer eller rådgiver på skolen. Disse kan hjelpe deg i kontakt med barnevernet dersom du ber dem om det. Uansett kan det hjelpe deg å snakke med dem om problemene, og få råd i forhold til hva du skal gjøre videre. Kontaktlærer og rådgiver har taushetsplikt, men også en plikt til å melde ifra til barnevernet dersom de ser et barn som utsettes for alvorlige og vonde ting.

 

Kjære deg.  Det er vondt å høre at du tenker på selvmord. Jeg ber deg være sterk og tenke på at dette ikke er din skyld og at du fortjener et godt liv og ikke å dø!! Jeg vil også si deg at det er håp om bare du tørr å kjempe for å få det bedre. Ved din henvendelse til ung.no ser jeg allerede at du har denne styrken og viljen. Du må søke hjelp slik at du kommer deg ut av det vonde og forhåpentligvis også på denne måten kan hjelpe din lille søster.

 

I alt dette er det bra at du har en far som er snill og støtter deg. Håper han forstår at dette ikke er noe et barn skal holde ut med, og at han støtter deg fremover i det du må gjøre for å få det bedre.

Kompetanseteamet mot tvangsekteskap
Fikk du svar på det du lurte på?

Spørsmål og svar som ligner


Tilbake til spørsmål og svar om Problemer hjemme
Tilbake til spørsmål og svar
Les artikler om problemer hjemme


Quiz: Kva veit du om miljø?

Kor mange menneske (ca.) bur det på planeten vår (2012)?