Hopp til hovedinnholdet
Jente 15 år
 

Spørsmål

Hei :) Bra side. Veit ikke om dette er rett katagori men, eg fant ingen andre, som passa. Ja, Ihvertfall..Ein venn av meg, har det vansklig nå.. Faren hans gikk bort 7 feb.. Ble klemt mellom en traktor og no redskap til traktoren.. Han hadde det ganske ille, i starten.. Etterhvert gikk det bedre, altså, humøret hans var VELDIG bra, enn det det var den første tia.. Men, nå.. den siste uka har han vært så nedfor.. Eg bryr meg, spør hvordan det går, han svarer att det ikke går så bra..Han er såå deprimert, eg skulle ønske eg kunne gjort no. men så bor eg 1 time og 30 min unda han.. Har spurt han om eg kan gjøre no, så han får det bedre..men det er jo ingenting eg kan gjøre.. Ingenting kan jo erstatte hans far. Men det plager meg, at eg ikke får gjort no anna enn å spørre hvordan det går osv. Har det ikke bra med meg sjøl heller, sliter litt.. men, eg setter alle framfør meg sjøl..eg kommer bak i lista, ALLE ANDRE MÅ HA DET BRA, SÅ BRA SOM DET GÅR, FØR ENN EG KAN HA DET BRA.. har mine venner det vondt, har eg det vondt.. skjønner? er så fælt å se han lide, har dere no tips på hva eg kan gjøre? vi har eit godt forhold liksom, begge to liker hverandre, håper på å møte han snart.. men begynner å tvile på så mye. MEN ; håper dere/du har no tips på hvordan eg kan hjelpe han? Ikke kom med tips om at eg skal be han prate med noen profosjonelle..Takk. Bare gi meg gode råd. håper på eit bra og ganske raskt svar. Takk før meg :)

Dette spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid.
 

Svar
Hei jente på 15

Javisst gjør det vondt når noen du er glad i har det vondt og du kjenner deg hjelpesløs. Din venn er i sorg. Tapet av faren hans er noe du ikke kan løfte vekk fra ham, om du så var verdens sterkeste. Du sier det jo selv: ingenting kan jo erstatte hans far. Dette dødsfallen har skjedd totalt uventet. Det er et sjokk for alle involverte. Jeg vil først si noe om vanlige reaksjoner ved sjokk/sorg:

Når vi mennesker opplever slike plutselig kriser opplever vi først sjokket, dvs. det hele blir nesten uvirkelig, som om det skjer på film, vi kan våkne opp neste morgen og tro det bare var en vond drøm, før virkeligheten slår inn. Etter noen dager blir det umulig å benekte det som har skjedd, da kommer ofte et ras av følelser: fortvilelse, angst, sinne, tristhet,  - og tanker om fremtiden og meningen med tilværelsen. I ganske lang tid kan den som har vært utsatt for et slikt sjokk kjenne seg fanget på en berg-og-dal-bane av følelser. Opp og ned - frem og tilbake. Så kan det komme en periode som kan virke "grei", etter et dødsfall handler det om at tankene og handlingene dreier seg om det praktiske, slik som begravelsen. Når den er over siger liksom virkeligheten inn på en ny måte, alle i familien oppfører seg annerledes, far er ikke der lenger, alle skal finne en måte å leve nå og i fremtiden uten far, da kommer ofte sterke følelser tilbake, ikke minst opplevelsen av tap (hva ville far sagt, det må jeg fortelle til far - og så er han ikke der..) Tusenvis av små ting i hverdagen minner om at far ikke lever lenger. Sorgen over det tapet er en prosess, og det tar tid, ofte år, før man klarer å akseptere at man må leve videre uten den personen som er borte. Sorg innebærer også sinne, ofte uten at man er klar over det. Man er sint på den som er borte (hvorfor var han ikke mer forsiktig/hvordan kunne han ..osv) og mange blir sinte på seg selv (hvorfor sa jeg aldri at jeg var glad i ham/hvorfor var jeg så sur og sint/..hvorfor..hvorfor) Noen profesjonelle tenker at depresjon kan være sinne som vi vender mot oss selv. Ettersom tiden går, blekner sorgen, den fyller ikke lenger tankene og følelsene hele tida. Det blir mer som et arr som vil være der bestanding, og som vil bringe fram minner om det som var. Man begynner å delta i livet igjen, kan le og leke og tulle, uten at det stikker i hjertet hele tiden. Man bruker mer og mer av kreftene sine på livet her og nå og fremtiden. 

Kjære jente på 15.  Du har det også vondt nå. Kanskje fordi du også opplever at vennen din er så fraværende når dere snakker, at han ikke sier så mye, ikke virker som han er interessert i å snakke med deg? Du vil gjerne ha råd om hva du skal gjøre. Jeg skal forsøke å gi noen råd. Det er opp til deg om du velger å bruke dem? 1) Ikke spør så ofte hvordan det står til, send heller en sms og si du tenker på ham, at du er der hvis han ønsker å snakke (noen kjenner det som et krav om at alle venter "det skal gå over snart", hvis de hele tiden spørres om hvordan de har det - du kan jo spørre ham om det er ok at du spør?) 2) Si gjerne at du har lyst å treffe ham hvis han vil - og hvis dere treffes, gi han en klem, hold rundt ham (hvis det passer) - vær litt avventende, si "det er godt å se deg, har tenkt så mye på deg". Noen ganger trenger vi mennesker bare å vite at noen er der, selv om vi må bære sorgen alene. Kanskje syns du vennen din har forandret seg så mye gjennom sorgen, at du er i tvil om du betyr noe for ham og om han betyr nok for deg, til å holde ut hans sorg? Kanskje orker du ikke lenger å ta inn over deg alt som er leitt og vondt for andre? Kanskje savner du at noen er der for deg? Kjenn etter hva det er i denne situasjonen som er vondt for DEG. Andres smerte kan bidra til at vi blir mer klar over hva som er viktig i eget liv, hvilke forhold og mennesker vi vil prioritere å være sammen med. Du sier at du ikke har det bra hvis vennene dine ikke har det bra. Kanskje har du så mye innlevelse at det oversvømmer deg? At du ikke helt klarer å skille mellom egne følelser og deres følelser? Det er ganske vanlig, men en av de tingene som er viktig å lære i en verden hvor vi oversvømmes av trist og tragisk informasjon. Vi kan ikke kjenne smerten til hvert menneske på Haiti, da mister vi helt livsviljen. Du har rett til ditt liv og dine følelser, til å være glad og hva du enn er, selv om vennene dine har det vondt. Men akkurat når du treffer dem, eller snakker med dem, skal du kanskje ikke juble over det som er bra, eller finne løsninger for dem? Heller komme med noen støttekommentarer (det høres ekkelt/vondt/teit/leit ut - gi en klem eller ta i dem), og la det bli opp til vennen(e) hva de vil snakke om.

Dette ble et langt brev. Kanskje har du noe nytte av det, kanskje ikke? 

Med vennlig hilsen 
 
familieterapeuten/ung.no

Fikk du svar på det du lurte på?

Spørsmål og svar som ligner


Tilbake til spørsmål og svar om Utenlandsopphold
Tilbake til spørsmål og svar


Quiz: Hva vet du om russetida?

Hvilket telefonnummer bør du huske dersom du skulle havne i en ulykke?