Hopp til hovedinnholdet
Jente 15 år
 

Spørsmål

Jeg trenger hjelp. Fremtiden mitt avhenger av det. I mange år nå har jeg hatt stempelet "autist" i pannen. Mamma liker det tydeligvis, i følge pappa. Han sier til meg, og min bror som også har en diagnose på seg, at mamma tar godene av det og driter i hva som står på våre papirer og hva det gjør med fremtiden vår. Det kommer til å gå ut over jobb, det kommer til å gå utover hvordan vi blir behandlet. For jeg tror IKKE at jeg har asperger, selv om jeg ikke liker å ta bussen eller er noe særlig orientert noen steder. Mamma sier ingenting, hun er en snik, tror jeg. Gjør faenskapet bak ryggene våre. Bak ryggen MIN. Jeg får særbehandling på skolen, jeg er den eneste som ikke blir tvunget ut i gymsalen, det har til og med gymlæreren sagt til meg. Jeg liker ikke gym... synes det rett og slett er flaut å i det hele tatt tenke på å hoppe rundt i gymsalen til technomusikk. Det skjer bare ikke, og det har absolutt INGENTING med autisme å gjøre. Samme med busser - jeg liker det ikke! Og det å orientere seg og kunne navngi steder - det har jeg aldri gått noe særlig inn for. Jeg har lenge følt meg trygg i mammas armer, som om hun "beskyttet" meg ved å hjelpe meg med å ta valg, ringe folk for meg, snakke for meg. Jeg ble vant til det, visste ikke hva jeg selv skulle si hvis noen spurte meg. Jeg vet ikke mye om verden, jeg har begrenset med plass på en måte... Jeg VIL ikke lære alt om verden, bare nok til det jeg selv skal begi meg ut på... I hvert fall, her er litt bakgrunn om meg: Mamma tok meg med til BUPA, og der gjorde vi altså helt ...idiotiske og TEITE øvelser som å lage en historie med en en svamp, en sånn liten paraply man har i drinker og en legofigur... Dum som jeg var, smilte jeg bare beskjedent og krøp sammen i stolen mens jeg så på mamma. Jeg syntes bare at dette var så alt for teit. De ville ha meg til å leke i sandkasse, men jeg bare satt der, helt stille og smilte slik man ofte gjør når man synes noe er teit og unnskylder for at man ikke viser interesse. De tolket tydeligvis dette som usikkerhet, som mangel på sosiale evner, som om jeg ikke klarte meg selv og måtte ha mamma til å snakke og forklare til dem for meg. Jeg har aldri vært en stor "snakker". Så, mot annenhver mandag med pappa i bytte, dro jeg, han og broren min til Bergen der proffene var. Etter et par dager der fikk vi fastslått at vi var helt "friske". Etter bare et håndtrykk visste den ene eksperten og "overhodet" at det ikke var noe "galt" med oss. Han er den som har lært opp de som testet oss på BUPA, og det forundrer meg at de fikk til å gjøre oss syke, men ikke de som faktisk kan sakene sine. Og jeg regner med at jeg har blitt litt syk. Ikke på grunn av .. asperger, men fordi mamma og alle hun har snakket med behandler meg på en annen måte. De gir meg utveier. Før trodde jeg det var normalt, at jeg hadde litt fler valg enn de andre, at jeg bare var sta og fikk folk til å bli litt mer tilbøyelige, men nå... nå vet jeg sikkert at for hver gang jeg blir med på noe særegent, som f.eks. spesielle opplegg og avtaler, så kommer de til å koble det opp med ASPERGER. Det står helt klart i pannen min, og jeg aner virkelig ikke hvor mange det er som ser på meg som annerledes. Antakeligvis veldig mange, hvert fall alle lærerne jeg har hatt. Det skremmer meg. Jeg stoler ikke på mammma, jeg stoler ikke på noen... Det nærmeste jeg kommer det å kunne brette meg opp helt er her, så dere er altså mitt eneste håp for veiledning. Dette har jeg strevd med så å si nesten hele livet. Rettsaker, kjefting for noe jeg ikke har gjort osv... Jeg vet de er glad i meg, både mamma og pappa, men jeg vet faen ikke hva jeg skal tro. Jeg har aldri vært mer usikker på noe enn det jeg er ang. dette her... Pappa sier at når jeg blir 16 år, så skal jeg gå til legen og kreve omdiagnostisering, for da har legen taushetsplikt. Han sier han kan bli med meg. Og så dra til Drammen, der folk ikke kjenner alle, slik de gjør her, og bli testet der. For der manipulerer de ikke. Pappa har snakket med barneverns.."sjefen"(tror jeg?...) her, og han sier at hun er klar over at folk spiller forskjellige "roller"... De lyver, de tar parti. Det finnes ikke objektivitet. HVIS jeg får diagnosen av papirene mine, så kan jeg tilgi mamma for at hun utnytter dette(Hvis det er det hun gjør. Alt sammen som har skjedd kan jo ikke være en tilfeldighet), men jeg kan aldri regne med henne igjen. Det har jeg egentlig sluttet med for lenge siden... selv om jeg ikke er helt selvstendig ennå og ofte må ha hjelp. Jeg hadde en prat med pappa i dag om det, og det er første gang han ikke har blåst seg HELT opp. Jeg fikk vite hva konsekvenser av det å ha stempelet på seg kan være, og jeg ble skremt. Jeg vil ikke gå ut av u.skolen eller vgs. med diagnosen på meg. Det kommer til å fucke til livet mitt!!! Så... det er egentlig så utrolig mye mer jeg burde ha skrevet ned her, og jeg kommer ikke frem til ett spørsmål å stille... Jeg vil bare bli kvitt dette søppelet og få sannheten. Men jeg tør ikke spørre mamma om det delvis fordi hun kommer med den samme gamle visa om at "barn skal ikke tenke på sånt"(my ass, det er MEG og MIN fremtid det gjelder her!) og pluss at jeg ikke vet om det faktisk er sånn.. selv om sannsynligheten er stor. Jo, det er sånn. Faktisk.... så er alt jeg trenger informasjon. Jeg har fått barndommen min ødelagt, alt jeg har igjen er denne kroppen i denne banale verden og ubevisstheten min og sinnet mitt som får meg til å stoppe opp hver gang jeg ser en stor folkemengde eller står overfor noe jeg ikke har gjort før... Jeg er lei av å ikke kunne være "menneskelig". Jeg må passe på hva jeg sier, gjør og legger ut av sjelen min. Jeg har oppdaget det nå. For alt jeg gjør blir vudert, og jeg kan ikke være. Jeg må tenke. Hele tiden, jeg må være en annen. En som ikke gråter, en som tar bussen alene, en som er med venner minst en gang i uken osv... Og kanskje jeg bør gjøre det, kanskje jeg bør ta igjen med samme mynt helt til jeg ikke trenger å bli vurdert lenger, helt til jeg får bli testet på nytt og bli kvitt diagnosen. Jeg tenker tanken om å spille det de ser på som "normal". Prøve å bli kvitt mine små angster(dette er helt tilfeldig, og er irrelevant i forhold til "aspergeren" min). Kanskje jeg skal sprenge alle grensene, gjøre alt det som "aspergerbarn" ikke gjør? Da må jeg på egen hånd bli kvitt frykten for alt, slik at jeg kan spille med. Jeg vil vinne dette, uavhengig av hvem som lyver til meg...av hva andre synes osv. Selvstendig, selvgjørende for en gangs skyld. HJELP.

Dette spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid.
 

Svar
Hei jente på 15.

Takk for ditt lange brev, som beskriver godt hvordan du opplever livet og vanskelighetene du opplever med å ha fått diagnosen autist. Jeg er ingen ekspert på Asperger eller autisme, så kanskje blir svaret mitt helt på siden?

Det å få en diagnose er for mange en lettelse. Det utløser rettigheter til behandling og tilrettelegging i skole og arbeidsliv. Men kan ha noen ulemper som du levende beskriver, ulemper som fører til at du føler deg "stemplet" og får særrettigheter som setter deg utenfor fellesskapet (feks ikke delta i gym), og at alt du sier og gjør eller ikke sier og gjør blir tolket i lys av diagnosen (at du ikke liker å ta buss). Av brevet ditt forstår jeg det slik  at du er frustrert, lei deg og sinna, og jeg har lyst å se følelsene og det som skjer fra en annen synsvinkel. Du sier det ikke direkte, men slik du beskriver situasjonen, tror jeg at mamma og pappa er skilt. Du snakker om rettsaker og kjefting. For meg tyder det på at uansett diagnosen, så har du havnet i en loyalitetskonflikt mellom mammas og pappas meninger og tanker om livet ditt. Og de er uenige, eller i hvert fall opptatt av ulike ting, slik jeg forstår det. Det jeg syns er spennende og bra, er at du i alder av 15 har begynt å sette spørsmålstegn ved deres meninger. Du har begynt å ha meninger selv, og ønsker å forme mer av livet ditt selv. Det tyder for meg på modenhet. Du klarer samtidig å si at du vet de er glad i deg, men det er DITT LIV det handler om, ikke deres "gamle krangel" om hvem som skal ha rett. Nå vet ikke jeg hvor gammel du var da de ble skilt (hvis de fortsatt bor sammen, vil jeg anbefale at de istedet for å trekke deg rundt til ekspertene, søker parterapi selv!) - men det kan høres ut som de - i beste mening - forsøker å få deg "på parti" med egne meninger, og at mamma i litt for stor grad har har gjort ting for deg, istedet for å hjelpe deg til å mestre ditt eget liv, slik at du har blitt usikker på om du kan? Du kjenner deg misforstått og ikke sett som den du er både av ekspertene og av dine foreldre. Det forstår jeg godt ut fra de beskrivelsene du kommer med. Kanskje henger mamma igjen i den villfarelsen at du er et barn enda (slik du var da de ble skilt?)? Kanskje har hun ikke oppdaget at en 15 åring er en ungdom, at det bare er 3 år til du - i samfunnets lover - ansees for å være myndig, altså voksen? De fleste foreldre gjør så godt de kan og forsøker å hjelpe sine barn med de beste hensikter. Slik tror jeg også det er for dine foreldre, selv om virkningene for deg ikke kjennes særlig bra ut. Det kan høres ut som pappa har være (og er?) en hissigpropp? Du sier at han ikke blåste seg opp for en gangs skyld, og dere fikk en ok samtale. Det høres bra ut. Du sier at du trenger informasjon. jeg er utsikker på hva slags informasjon du ber om. Kanskje kan noe av dette være til hjelp: Aspergers syndrom kan du google på nettet for å finne mer ut av, og se om det stemmer for deg. For noen år siden var det knapt noen som hadde hørt om dette syndromet, nå er det blitt en populær diagnose. Jeg hører stadig noen som tror de har "et snev av Aspergers", eller snakker om at andre har det. Da er det lett å overse andre faktorer som kan bidra til de samme eller lignende symptomer . Du vil gjerne ha styring over ditt liv. Still spørsmål og samarbeid med de som tester deg. Vis gjerne ditt brev og mitt svar til både til mamma og pappa og de du kommer i kontakt med i hjelpeapparatet. Du undres over at eksperten i Bergen sa dere var helt friske (dvs vanlige ungdommer med vanlige problemer) mens BUPA sa noe annet. Slik er det, vi mennesker (også foreldre og  eksperter) ser etter forskjellige ting og vi ser det vi vil se ut fra situasjonen. Er dette med diagnoser noe som har vært brukt i rettsaker om hvor dere skulle bo etter skilsmissen, undres jeg. Slik jeg leser brevet ditt, er du en oppegående jente som har begynt å sette spørsmål ved andre menneskers oppfatning  og styring av deg, og nå ønsker å få mer styring selv. Fortsett med det. Om du har Aspergers eller hvilken betydning det bør tillegges kan jeg ikke gi deg svar på. Fordi jeg ikke kan nok om det. 
Du kan søke informasjon, men ikke la andre definere hvem du er. De kan bare si noe om hvordan din måte å være på virker på dem.Du kan jo begynne å spørre om det, hvis du er interessert? Hva har det vært som har gjort mamma så urolig? Kanskje det sier mer om henne enn om deg? Men det kan hende du får noen svar du ikke liker også?
Jeg ønsker deg lykke til med ditt videre liv.
Med vennlig hilsen 

familieterapeuten/ung.no
Fikk du svar på det du lurte på?

Spørsmål og svar som ligner


Tilbake til spørsmål og svar om Utenlandsopphold
Tilbake til spørsmål og svar


Quiz: Kva veit du om alkohol? #2

Kva er aldersgrensa for alkohol i USA?