Hopp til hovedinnholdet

Det har vært mye vanskelig i familien min, nå sliter jeg. Hva skal jeg gjøre?

Jente 13 år
 

Spørsmål

hei! jeg er ei jente som har ei mor som er alkoholiker, rusmissbruker og hun har en litt spesiell sykdom sånn at hun har svakere binnevev osv osv.. jeg bodde til hun med pappa, storesøstra mi og storebroren min. pappa var mye ute å reiste så det var mamma som passet på meg, eller det var ikke det... mamma var borte hun også, men hun ville ikke si hvor hun dro. så storesøstra mi var 12 år og passet på meg på 6 år og min bror som hadde veldig mye ADHD som var 11 år. mamma kranglet med både storesøstra mi og storebroren min, noen ganger slo de hverandre. jeg husker spesielt da søstra mi låste seg innpå badet og så åpnet hun og slo til mamma i annsiktet, og da hun snudde seg hadde mamma blod i annsiktet.. dette gjentok seg mange ganger.. og broren min fikk alltid raserianfall.. han slo hull i bordet, veggen osv. storebroren min flyttet til instudisjon og da var det bare meg og søstra mi igjen, pappa og mamma skillte seg for pappa orket ikke mer. jeg husker at jeg sto utenfor og så gjennom vinduet på at de kranglet fordi jeg ikke ville gå inn, for da gikk det utover meg. det har skjedd MANGE MANGE episoder og sånt, men endelig når jeg ble 10 år flyttet jeg til pappa. mamma driver fortsatt med alkohol, dop og sånt og hun har ikke egen plass å bo, hun bor litt hit og dit. noen ganger til mormor, så onkel osv. onkel har også drivet med dop. men jeg lurer på om hva jeg burde gjøre? jeg er IKKE flink til å snakke med stemora mi og faren min, å det er jeg lei meg for. jeg driver med selvskading men har ikke gjort dette på over 2 måneder nå, noe jeg er stolt over. jeg skriker hver natt, og har konsetrasjonsvansker på skolen fordi jeg tenker sånn på mamma. HVA SKAL JEG GJØRE? HVA ER BESt?

Dette spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid.
 

Svar
Hei

Takk for at du skriver til oss.

Du forteller om veldig mange opplevelser som barn ikke skal måtte oppleve, og likevel har du måttet oppleve det mange ganger. Du forteller at du har vært mye alene sammen med bare storesøsknene dine, at du har vært vitne til mange voldsepisoder mellom andre i familien din, og at det var så mye krangling mellom foreldrene dine at du ikke turte å gå inn. Jeg tenker du må ha vært mye redd, og at du nok har følt deg mye alene.

Du skriver at da du var 10 år, flyttet du "endelig" til pappa. Jeg forstår det som at pappa kanskje, tross at han har vært mye borte, er en trygg person for deg? Hvis det er sånn, er jo det fint. Du sier også at du er lei deg for at du ikke klarer å snakke mer med stemora di og faren din. Det er ganske vanlig å synes det er vanskelig å snakke med dem som er så nære, selv om de kjennes trygge. Kanskje ligger det mange andre følelser og tanker som stopper deg fra å kunne snakke ordentlig med dem? Eksempler på det kan være at man er redd for å såre dem, at de ikke forstår eller klarer å ta innover seg hvordan man har det, eller at de vil overreagere så veldig hvis de skjønte hvor vondt man har det. Passer noen av disse for deg, eller er det andre grunner til at det er vanskelig?

Du forteller at moren din fortsatt driver med alkohol og dop, at hun ikke har noe fast sted å bo, og at et av stedene hun bor er sammen med onkelen din som også har drevet med dop. Det er helt naturlig at du er bekymret for henne, og at de tankene forstyrrer deg. Jeg vil du skal vite at det ikke ikke er ditt ansvar eller din skyld at moren din ruser seg. Det er dessverre lite du kan gjøre for at hun skal slutte, det er noe hun må bestemme seg for selv.

Du forteller at du driver med selvskading, men at du ikke har gjort det på over 2 måneder nå. Jeg er glad for at du er stolt over det selv, det har du all grunn til. Det er ikke så rart at du kan kjenne en trang til å skade deg selv, ofte er det jo også slik at det kjennes som om det å skade seg hjelper, i hvert fall i øyeblikket. Samtidig er det ingenting du trenger å straffe deg selv for, og det tyder på at du kan være litt god mot deg selv når du har klart å la være. Det er fint. Så tenker jeg at selvskadingen, at du skriker om natta og at du har konsentrasjonsvansker på skolen forteller noe om hvor mye alle tankene og bekymringene gjør med deg, og hvor vanskelig det er å bære det alene.

Du lurer på hva du skal gjøre, og hva som er best. Vi vet at det aller beste er å ha noen å dele tanker og bekymringer med, noen som kan tåle følelsene dine og som kan hjelpe deg til å se at dine reaksjoner er helt naturlige når du har opplevd det du har opplevd. Når man har fått dele følelsene og tankene sine litt med andre, kan det ofte også være lettere å se hva man trenger for å få det bedre. Jeg vil derfor anbefale deg å snakke med noen - det kan være en lærer du har tillit til, helsesøster på skolen, venners foreldre, noen i barnevernet, eller lignende.

Hvis det er vanskelig å snakke med noen ansikt til ansikt første gangen, kan du prøve å ringe Alarmtelefonen 116111, eller du kan prøve BARchat (www.barweb.no). På begge de stedene finnes det kloke mennesker som forstår hva du har opplevd, om som kan være god å snakke med.

Lykke til!

 

Hilsen Gøril fra KOMPASSET

i samarbeid med ung.no

Fikk du svar på det du lurte på?
Jeg synes også du bør lese:

Drikker moren eller faren din for mye?

Engster du deg fordi moren eller faren din drikker for mye? Du er ikke alene!

Les mer


Spørsmål og svar som ligner


Tilbake til spørsmål og svar om Vold
Tilbake til spørsmål og svar
Les artikler om vold