Hvert år opplever mellom 6000 og 9000 barn og unge at en forelder er i fengsel. I tillegg er det en del barn og unge som opplever at en i familien må sone hjemme med fotlenke. Det er også mange som opplever at andre de er glade i havner i fengsel.

Mange måter å reagere på

Barn og unge som opplever dette kan ha det forskjellig. Noen kan være lei seg, noen kan være redde, noen kan være letta. Det er også normalt å føle mange ting på en gang. På nettsiden til FFP Ung (For fangers pårørende) kan du finne svar på spørsmål du kanskje har, og se videoer hvor andre barn forteller hva de tenker om å ha en forelder i fengsel.

FFP Ung snakker med mange barn og unge som har et familiemedlem i fengsel. Du kan spørre dem om du lurer på noe, chatte med dem når chatten deres er åpen, eller lese andre sine spørsmål og svar.

FAKTA

Kjenner du noen i fengsel og vil snakke med noen om det, eller lese andre sine erfaringer?

Svar på noen ofte stilte spørsmål:

Hvordan er det i fengselet?

Det er store forskjeller mellom fengslene. Noen er store, noen er små. Noen fengsler har høye murer og er strengt bevoktet, mens andre ikke har murer og ser ut nesten som vanlige hus.

Det er tre hovedtyper fengsler:

  • Fengsler med høyt sikkerhetsnivå, som ofte kalles “lukket fengsel”

  • Fengsler med lavere sikkerhetsnivå, som ofte kalles “åpent fengsel”

  • Overgangsbolig

Fengsler med høyt sikkerhetsnivå er det murer rundt, og dørene i fengselet låses hele tida. Fengsler med lavt sikkerhetsnivå har oftest ikke murer rundt, og dørene er som regel åpne på dagtid. Fengselet har regler som de innsatte må følge. Hvis de ikke følger reglene, kan de bli nødt til å sitte i et fengsel med høyt sikkerhetsnivå i stedet.

Overgangsboliger er en slags fengsel der man kan bo den siste delen av straffen. Det minner mer om et vanlig hus, og har ikke murer rundt eller mange låste dører. De innsatte jobber eller studerer på dagen utenfor fengselet, men sover i fengselet og er der på kvelden.

Kan jeg komme på besøk?

I de fleste fengslene kan du komme på besøk. Men det må bestilles time først, og du må gå sammen med en voksen. Det kan også være at de voksne mener det er best at du ikke kommer på besøk. Du har rett til å si hva du mener om den avgjørelsen.

Hva kan jeg si til andre?

Noen vil ikke fortelle så mye, andre kan gjerne si en god del. Det er uansett bra om du har noen du kan snakke med, og som du stoler på. Det kan være en i familien, en lærer eller andre. Noen ting du kan gjøre, og som kan hjelpe, er:

  • Tenk over hva du vil si om det som har skjedd hvis noen spør.

  • Skriv det ned alle tankene dine, dette kan hjelpe deg med å sette ord på hvordan du har det.

  • Det kan være greit å øve seg ved å snakke med dem hjemme om hva du vil si og ikke si.

  • Det viktigste er at du bestemmer selv hvor mye du vil si.

  • Er det noe du synes ville blitt ubehagelig å prate om? Tenk over hvordan du kan snakke om det eller bestem deg for å sette en grense (”Det vil jeg ikke snakke om.”)

Kilde: For fangers pårørende