Kjennetegn

Stadig flere barn og ungdom i Norge får diagnosen ADHD (Attention Deficit Hyperactivity Disorder). ADHD kjennetegnes ved konsentrasjonsvansker, hyperaktivitet og/eller impulsivitet. Man kan oppleve at det er vanskelig å få med seg muntlige beskjeder, glemmer avtaler, mister ting og gjør ting uten å tenke seg om.

Mange av vanskene som er vanlig ved ADHD kommer særlig frem på skolen. Der kreves det at man sitter stille i timene og følger med i undervisningen. Mange med ADHD beveger seg mye rundt i klasserommet uten lov, forstyrrer andre elever i stedet for å jobbe, samt synes det er vanskelig å fullføre oppgaver og konsentrere seg om skolearbeidet. Noen med ADHD utvikler derfor i tillegg fagvansker, og noen også sosiale og emosjonelle problemer.

Tenk deg at du skal ha en rolig TV-kveld. Du setter deg godt til rette i sofaen.

På skjermen vises imidlertid alle kanalene på en gang. Programmene ruller over skjermen samtidig, og i et salig kaos. Det er umulig å følge med på noen av dem.

Denne følelsen opplever mange barn og unge med ADHD.

Daniel tenker av og til alt for mange tanker på en gang, og ingen av dem vil feste seg. Han glemmer skolebøker, husker ikke mattestykkene klassen gjennomgikk i går, og han hisser seg opp over småting når han er sammen med kameratene sine.

Hvem får ADHD?

I forskning finnes det ingen endelig fasit for hvorfor enkelte barn utvikler ADHD, mens andre ikke gjør det. En del undersøkelser tyder på at arv har betydning. Man har sett at ADHD forekommer oftere hos barn med foreldre som selv har diagnosen. Nyere forskning tyder på at arveligheten særlig knytter seg til gener som styrer omsetningen av signalstoffet dopamin i hjernen. Dette har man blant annet sett i adopsjons- og tvillingstudier. Dopamin har betydning for om vi klarer å lære at vår oppførsel har sammenheng med hendelser i miljøet. Når dopaminomsetningen ikke virker så får hjernen problemer med å fortelle oss hvordan de sosiale reglene er og hvordan man bør oppføre seg.

En del forskere har også undersøkt om ADHD skyldes miljø og omgivelser. Man er blant annet opptatt av foreldres oppdragelse og omsorg for barna, skolens rolle og andre voksenpersoners påvirkning. Det finnes imidlertid ikke nok forskningsresultater til å bekrefte at dette er sikkert.

Hvor mange får diagnosen?

Helsedirektoratet anslår at 3-5 % av alle grunnskoleelever har ADHD. Det er imidlertid uenighet og debatt om hvordan ADHD skal diagnostiseres. Noen undersøkelser tilsier at andelen er 3 %, mens mindre strenge tilnærminger til diagnostisering anslår at andelen er nærmere 18 %. Undersøkelser viser dessuten at dobbelt så mange gutter som jenter får diagnosen. Jenter får også diagnosen stilt gjennomsnittlig mye senere i ungdomstiden enn gutter. Dette kan kanskje forklares med at jenter viser mindre utagerende atferd enn gutter ved ADHD. Jentene er gjerne mindre hyperaktive og urolige, men kan likevel ha store konsentrasjonsproblemer.

Fastsette diagnose

For å finne ut om man har diagnosen ADHD så gjøres det en rekke tverrfaglige vurderinger, gjerne av Barne- og ungdomspsykiatrien (BUP) eller DPS (Distriktspsykiatrisk senter, for dem over 18 år). For å komme igang med en utredning, kan man kontakte PPT i kommunen der man bor eller fastlege som kan starte en utredning eller henvise videre til spesialisthelsetjenesten. Vurderingene kan ta litt tid. Selve diagnosen fastsettes gjerne av lege eller annen spesialist. Faglig skjønn er viktig i vurderingen, for det finnes ingen egen medisinsk eller psykologisk test som helt sikkert kan slå fast om atferden faktisk skyldes ADHD. Man har egne tester for impulsivitet og oppmerksomhet, selv om dette er egenskaper det er vanskelig å måle. Ved siden av testene så gjøres en rekke vurderinger gjennom rapporteringsskjemaer og samtaler. Skolen, foreldre og noen ganger personen selv fyller ut skjemaene. Rapporteringsskjemaer alene kan imidlertid ikke avgjøre diagnose. Eksempelvis så har man sett at kontrollorienterte foreldre og lærere har lav toleransegrense for hva som er urolig atferd. Disse risikerer derfor å overdrive atferdsproblemene hos eleven.

Behandling

Fagfolk er uenige om effekten av medisinering hos barn/ungdom med ADHD. Behandling med legemidler gjøres imidlertid i de tilfeller hvor personen har så omfattende symptomer at de medfører vesentlig funksjonsnedsettelse. Legemiddelet som oftest brukes er Ritalin (Methhylphenidat). Dette er et sentralstimulerende legemiddel. Ritalin gir økt oppmerksomhet og i noen tilfeller økt utholdenhet, også for en del mennesker uten AD/HD. Derfor kan man ikke fastsette diagnosen AD/HD kun på bakgrunn av om Ritalin gir (positiv) effekt for personen eller ikke. Ritalin har dessuten bare effekt så lenge man tar den, altså ingen helbredende effekt. Man blir altså ikke kvitt AD/HD på sikt selv om man tar medisiner. Medikamentene kan ha bivirkninger som appetitt-forstyrrelser, søvnforstyrrelser, lett hodepine og nedstemthet. Disse går vanligvis over etter kort tid eller kan dempes ved å endre dosen.

Medisiner skal uansett bare benyttes sammen med andre støttetiltak. Man skal eksempelvis få tilrettelagt undervisning på skolen. En del elever med ADHD følger egen tilpasset opplæringsplan. Mange får også hjelpelærer, får bruke mer pc og liknende. Det må dessuten samarbeides godt mellom skolen og foreldre. Foreldre må skaffe seg kunnskap om ADHD og være flinke til å rose når noe går bra. Det finnes dessuten egne foreldretreningsprogrammer for foreldre til barn med AD/HD.

Daniel har nettopp begynt på medisiner. Han har hjelpelærer i mange av skoletimene, bærbar pc, og får tid til å gjøre ting i sitt eget tempo. Foreldrene hans viser større tålmodighet. Han får ros når noe går bra. Daniel føler at han er i ferd med å bli slik han egentlig er.

Kilder:

Folkehelseinstituttet

Helsedirektoratet

Elevsiden.no

ADHD Norge