Når noen man kjenner dør kan mange vanskelige spørsmål og følelser dukke opp. Det er viktig å snakke med noen om det - ingen spørsmål er for dumme, og ingen følelser er feil.

Hva betyr det at noen er død?

Hjernen styrer alle kroppens organer, og når den dør, dør også resten av kroppen. Vi kaller det hjernedød.

Hva betyr dødsstivhet?

Når et menneske dør, vil kroppen bli stiv. Dødsstivheten inntreffer vanligvis to til fem timer etter dødsfallet og vil avta gradvis og forsvinne helt etter ett til tre døgn. Hos små barn kan dødsstivheten inntreffe noe tidligere og vare kortere.

Å være tilstede under dødsfallet

Noen opplever å være tilstede under dødsfallet. Når man er forberedt på at et menneske skal dø, som for eksempel etter sykdom, oppleves dødsfallet ofte fredelig. Noen unge som har vært tilstede ved dødsfall, forteller at den syke rolig sluttet å puste, og at hjertet etter hvert sluttet å slå. I tilfeller der den døde har vært koplet til mange apparater, synes mange det er vanskelig å godta at legene slår av apparatene som jo holder pusten og hjertet i gang. Men kroppen holdes bare kunstig i live. Apparatene skrus først av når det er helt sikkert at personen er død, altså hjernedød.

Brå og uventede dødsfall

Noen er vitne til brå og uventede dødsfall, og noen opplever å være de første som finner den døde. Dette er spesielt vondt og kan gi sterke minner som preger sorgen. Det er viktig at de får snakket igjennom og bearbeidet tanker og følelser knyttet til opplevelsen.

Organdonasjon

Når noen dør kan det være aktuelt å bruke kroppsorganer fra den døde til å redde mennesker som trenger nye organer. Legen vil spørre de pårørende om de kjenner den avdødes holdning til organdonasjon, og be om tillatelse først. Dødsfallet må skje på sykehuset, for organdonasjonen må skje mens kroppen fortsatt holdes kunstig i live. Det er alltid 100 prosent sikkert at personen er død, altså hjernedød. Dette undersøkes på flere måter og blir bekreftet av flere leger før donasjon blir utført.

Familien får alltid ta avskjed med den døde før donasjonen skjer. Operasjonssåret blir sydd igjen som etter en vanlig operasjon, og den døde blir stelt på samme måte som andre som dør på sykehus. Noen synes det er fint å tenke på at den de har mistet har reddet andres liv. Du kan lese mer om organdonasjon her.

Obduksjon

Obduksjon er viktig for å fastslå hva som kan ha forårsaket dødsfallet. Obduksjon innebærer at den døde blir åpnet og organene undersøkt av en lege. Det blir lagt stor vekt på å utføre undersøkelsen skånsomt slik at personen skal se penest mulig ut etter obduksjonen. Etter obduksjonen får de pårørende mulighet til å se den døde stelt og forberedt til gravferd på samme måte som andre døde.

Det er vanlig at legen informerer familien om obduksjon, forklarer hva som skal skje og hvorfor man ønsker å obdusere den døde. Vanligvis kan familien velge å si nei til obduksjon, men ikke ved plutselige og uventede dødsfall der det er politiet som bestemmer at (rettsmedisinsk) obduksjon skal utføres.

Å se den døde – syning

Det kan være flere muligheter til å se den døde, både på sykehuset, i hjemmet til den døde og i et kapell før gravferdsseremonien. Noen ønsker ikke å se den døde fordi de vil huske personen som han/hun var i live. Men det vil du gjøre selv om du ser ham/henne død. Mange opplever at å se den døde gjør det lettere å forstå at personen faktisk er død. Noen opplever at det setter i gang sorgprosessen, og det er også bra.

Man bør være forberedt på hvordan den døde ser ut. Derfor er det fint om en voksen som allerede har sett den døde, kan beskrive ham/henne først. En død person er vanligvis blek og kjennes kald ut, noen ganger kaldere enn du hadde ventet, fordi den døde blir lagt på et kaldt rom på sykehuset eller i kapellet. Det kan være lurt å se den døde sammen med noen man kjenner godt, og ikke alene.

Valg som må tas

Når noen dør må familien ta en rekke valg om hva som skal skje videre, blant annet om den avdøde skal gravlegges i en kiste eller kremeres og gravlegges i en urne. Ved kremasjon blir liket brent i en ovn i et krematorium og asken blir samlet opp i en urne som de nærmeste pårørende får.

I følge Gravferdsloven skal all gravlegging enten finne sted på offentlig gravplass eller gravplass anlagt av registrert trossamfunn. Fylkesmannen kan gi tillatelse til at den avdøde blir begravet på en privat gravplass, eller til at asken spres for vinden dersom familien velger kremasjon. Du kan lese mer om begravelse her.