Snakk med noen selv om det er vanskelig

Barn og ungdom som er bekymret for om de er i ferd med å utvikle en spiseforstyrrelse bør snakke med foreldrene sine, helsesykepleier eller fastlegen sin. Det er ikke alltid slik at den som er på vei inn i en spiseforstyrrelse ser selv at han/hun trenger hjelp. Det kan for eksempel være venner, en lærer, søsken eller foreldre som først mistenker at noe er galt. Det er også viktig at den som er bekymret sier noe om sin bekymring til den det gjelder eller en ansvarlig voksen.

FAKTA

Alle under 18 år har rett til familiebasert behandling spesifikt for spiseforstyrrelser. Alle over 18 år har rett til terapi som er spesifikt retta mot spiseforstyrrelsessymptomet. Les mer om pakkeforløp ved spiseforstyrrelser hos barn og unge.

Henvises til spesialisthelstetjenesten

Spiseforstyrrelser er en gruppe psykiske lidelser med symptomer som handler om forholdet til mat, kropp og vekt.

Ved mistanke om spiseforstyrrelse skal barnet/ungdommen søkes inn til undersøkelse og behandling på barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk, BUP. Om man har en spiseforstyrrelse skal man få hjelp av terapeuter på BUP til å behandle den. Fastlege, annen lege eller psykolog i kommunen kan henvise til BUP. BUP kan også gi råd ut til kommunen om ungdommen følges opp for sin spiseforstyrrelse der.

Er ungdommen over 18 år, er det primært DPS det henvises til.

Ungdommen behandles med familien

I følge retningslinjene til Helsedirektoratet skal spiseforstyrrelser hos barn og ungdom under 18 år behandles med familiebasert behandling. Dette betyr at den som er syk ikke skal behandles alene, men sammen sin familie.

Ungdommer og barn med spiseforstyrrelse trenger familien sin til å hjelpe seg for å komme ut av sykdommen. Det å være rammet av en spiseforstyrrelse kan oppleves som strevsomt, ensomt og altoppslukende. Det er ikke alltid den som er syk ønsker hjelp eller har motivasjon til å ta imot hjelp. Det blir derfor viktig å involvere hele familien i behandlingen ettersom den som er syk trenger alle gode krefter rundt seg for å våge å jobbe imot spiseforstyrrelsen. Foreldrene blir ofte veldig redde og fortvilte. Søsken kan være bekymret og engstelige for om dette skal gå bra. Sykdommen blir en slags «familiesykdom» som alle trenger hjelp og støtte til å komme ut av.

Behandlingens struktur

Behandlingen deles ofte inn i tre faser:

  • Første fase handler mye om å få gode rutiner på mat og måltid. Den som har spiseforstyrrelse trenger regelmessig og nok mat. Behandling innebærer at terapeutene skal hjelpe foreldrene til å samarbeide godt om å gi ungdommen sin riktig mengde mat, ikke overtrene og unngå oppkast eller annen skadelig adferd.
  • Man går inn i andre fase i behandlingen når den med spiseforstyrrelse godtar og klarer å gjennomføre måltider med foreldrenes støtte. I denne fasen arbeider man med at barnet/ungdommen gradvis tar over ansvaret for spisingen selv, eller ansvaret for det å unngå oppkast og overtrening om det er et problem.
  • I den første fasen og deler av andre, dreier behandlingen seg nesten utelukkende om måltidsstruktur, spising og unngåelse av oppkast og overdreven trening, mens det i andre og tredje fase kan åpnes opp for andre problemer som barnet/ungdommen strever med. Det kan være problemer som handler om skole, relasjoner til andre mennesker, følelser, eller andre ting ungdommen er opptatt av.