Belønningssenter i hjernen

I hjernen har vi det som kalles et belønningssenter. Dette senteret aktiveres når vi gjør ting som er sentrale for overlevelsen. Eksempler på dette er å spise og drikke, være sosial, være en del av et fellesskap, å ha sex og å gi omsorg til avkom.

Når vi gjør slike ting, aktiveres belønningssenteret, og det oppleves deilig for den som utfører handlingen.

Når en person inntar rusmidler, aktiveres det samme senteret i hjernen. Det er belønningssenteret som gjør at rusvirkningen gir nytelse, men reaksjonene som skapes ved rusmidler er kraftigere enn de som framkalles av naturlige stimuli.

Ulike rusmidler har ulik virkning

Det er viktig å huske at det finnes mange ulike rusmidler, med ulike virkninger. Noen har en svært kraftig virkning på belønningssenteret, for eksempel heroin og kokain. Andre har en mildere virkning på denne delen av hjernen. Dette er noe av grunnen til at ikke alle rusmidler er like avhengighetsskapende.

Det er ingen som blir avhengig av å ruse seg én gang, uansett hvor behagelig det er. Men, den som har fått en behagelig rusopplevelse én gang, vil ofte ha lyst til å oppleve det samme igjen. Og jo kraftigere opplevelsen er, desto sterkere blir trangen til å oppleve det igjen.

Jo større mengde som benyttes og jo oftere rusmiddelet inntas, desto sterkere blir trangen til å ruse seg.

Nytelsen forsvinner

Men, samtidig som trangen til å ruse seg blir sterkere, blir også nytelsen ved hvert inntak av rusmiddelet mindre. Det er mange grunner til at dette skjer. Men en viktig grunn er at hjernen tilvennes virkningen av stoffet. Det betyr at den som ruser seg trenger mer for å føle samme virkning. Og dersom han eller hun ikke tar noe, oppstår det abstinenser, altså både fysisk og psykisk ubehag.

Etter hvert vil avhengighet oppstå, og den som er avhengig oppnår aldri like mye nytelse ved rusopplevelsen som han eller hun gjorde de første gangene. Nytelsen man oppnår ved rusinntaket har blitt mindre, samtidig som trangen til å ruse seg har blitt større.

Dette misforholdet mellom trang til å ruse seg og nytelse ved å ruse seg er en viktig faktor i opprettholdelsen av avhengighet.

Bare i hjernen?

Mange aspekter ved avhengighet kan forklares ved å beskrive tilstander i hjernen. Men mange som har forsket og tenkt mye på avhengighet, vil si at det ikke bare er kjemiske prosesser i hjernen som kjennetegner tilstanden avhengighet.

Et enkelt eksempel kan vise det. Morfin er ganske sterkt avhengighetsskapende. Dersom en pasient har store smerter, for eksempel ved kreft eller andre sykdommer, får pasienten ofte mye morfin over lang tid. La si denne pasienten får en kraftig dose morfin tre ganger om dagen i tre måneder. En annen person, som ikke har noen smerter eller sykdommer, tar også morfin tre ganger om dagen i tre måneder. Men denne personen gjør det for å ruse seg.

Det kan antas at tilstanden i belønningssenteret på de to personene er mer eller mindre lik. Men den som har fått morfin som medisin, trapper ned og avslutter behandlingen – fordi sykdommen ble kurert. Den som har ruset seg prøver også å slutte, men klarer det ikke. Forskjellen mellom de to morfinbrukerne ligger ikke i morfinens virkning i hjernen. Forskjellen ligger i hvordan de forholder seg til sin egen bruk av morfin, og hvordan de tolker sin egen livssituasjon i lys av morfinbruken.

Det rent biologiske aspektet ved avhengighet er viktig, men kan det forklare alt? Det har etter hvert blitt vanlig i fagmiljøene å snakke om en bio-psyko-sosial modell for avhengighet. Det vil si, avhengighet har et biologisk aspekt (hjernen), et psykologisk aspekt, og et sosialt aspekt.

Tenk på de to som er avhengig av morfin. De samme prosessene skjer i hjernen på begge. Men, hos den ene, kreftpasienten, er morfinen kun et legemiddel. For den andre, som er rusavhengig, foregår det også andre prosesser, både psykologisk og sosialt. Disse psykologiske og sosiale aspektene kan ikke forklares fullt ut bare ved å se på kjemiske prosesser i hjernen på den som er avhengig.

Psykologiske aspekter ved avhengighet

Indre konflikt

En som er rusavhengig sliter veldig ofte med indre konflikt. Det kommer til uttrykk ved at personen egentlig ikke ønsker å bruke morfin, men gjør det allikevel. En måte å uttrykke dette på, er ved å si at personen handler i strid med det hun/han selv mener ville være det beste.

Bruker mer enn planlagt

En rusavhengig morfinbruker tar ofte større doser, eller har oftere inntak, enn det hun/han egentlig hadde tenkt til. Dette kan også kalles «tap av kontroll». Personen har for eksempel 10 morfintabletter som hun/han har tenkt å fordele over 5 dager. Men når dagen er over, viser det seg at hun/han tok alle tablettene på én dag.

Løgn og underrapportering En rusavhengig morfinbruker har en større tendens til å lyve om sin bruk, og til å ikke svare helt korrekt hvis noen spør «hvor mye har du tatt i dag?». Det vil si, hun/han underrapporterer om bruken.

Sosiale aspekter ved avhengighet

For mange som sliter med rusavhengighet går det utover det sosiale. Man blir mindre opptatt av å gjøre lekser og å forberede seg til eksamen. Dersom en er i jobb, hender det oftere at man kommer for seint, tar en egenmelding, eller finner på andre unnskyldninger for å ikke gå på jobb.

Man får en tendens til å unngå situasjoner der det ikke er mulig å ruse seg. Slik som å delta å på familiesamlinger, eller går tidlig for å ruse seg. Dropper arrangementer sammen med venner som ikke ruser seg, og velger heller venner en kan ruse seg sammen.