Jeg føler at jeg er den eneste som tar initiativ.

Jeg har slitt med det psykiske i noen år etter mobbing fra barneskolen og ungdomsskolen.Jeg begynte på videregående skole når alle lærerne og legene mente at jeg ikke komme til å greie å gjennomføre videregående på 3 år,begrunn av at jeg mistet et helt år på ungdomsskolen dramatisert og hadde ennå symptomer.Også var det en periode der jeg ikke hadde noen venner og greid ikke å tro på at noen ville vær med meg.Etter at jeg prøvde og feilet så fikk jeg meg til slutt noen gode snille,hyggelige venner.Men jeg føler at jeg alltid må ta initiativ for å finne på noe.Kan godt vær at de har bare så mange de også vil vær med og prioriterer de av og til.Og at de sikkert ikke tenker over det en gang.Vil på en måte bare føle på likhetsfølelsen av og til,er det for mye å be om?Hver gang jeg nevner det så er det enten at de sier at de har andre ting eller at de ikke tenker over det.Kunne ønskt at de av og til var ærlige.Av og til så sier de ting som sårer som ofte er min svakhet.Siste året på VgS ful