Jeg savner besteforeldrene mine sånn, men de bor så langt bort

Hei, jeg vet ikke hvordan jeg skal si dette, men jeg bare savner familien så mye. Dem bor så langt bort. Jeg har så klart mamma, pappa, søstre mi og brødrene mine. Men jeg tenker på besteforeldre, onkler og tanter, søskenbarn og osv. Får bare en helt annen type glede med å være med dem og egentlig relativt hele familien. Selv om vi bare ser hverandre 1 til 2 ganger i året så føles det ikke noe ukjent å være med de, man bare har såpass god tilknytning. Jeg feks ville ha droppet 1 uke tur på ferie til Syden med bestevennene mine, å heller dradd på hytta som alle vi i familien møtes i hver påske. Er det rart å føle noe sånt. At jeg har så mye bedre tilknytning og trives så innmari godt med dem. Mamma og Pappa jobber så mye og vi derfor uansett ikke rørt så mye på og derfor møter dem så få ganger og oftest minst tid. Jeg bare savner dem innmari mye, med en gang vi drar blir der et sukk i hjertet. Jeg har mange gode venner, men det føles annerledes. Er det normalt å være så oppgira på famil