Mamma gjør meg redd og gir meg dårlig samvittighet

Hei

Jeg forstår at du har det veldig vanskelig nå. Dine beskrivelser av situasjonen hjemme viser at det ikke er trygt eller godt for deg å være hos mamma. For eksempel det at du gruer deg til å dra tilbake til henne etter å ha vært hos pappa, eller at hun gir deg mye dårlig samvittighet. Det er heller ikke greit at du er redd når du er sammen med mamma eller at hun får deg til å gråte så du ikke får puste.  

Det er fint at du vil gjøre noe og jeg skjønner at du er lei! Du skal ikke gå lenger i den situasjonen du er i nå tenker jeg, det er ikke godt for deg! Man kan bli syk av å leve hjemme med vedvarende følelser av redsel, utrygghet og dårlig samvittighet. Man kan begynne å tenke at det er en selv det er noe galt med, slik du beskriver at skjer med deg nå. Men da vil jeg bare si at det aldri er barna sin skyld at voksne blir voldelige og/eller sinte, det er den voksne sitt ansvar i det fulle og hele. Det er mamma  som må få hjelp slik at hun kan slutte med den ødeleggende adferden sin!

Som oftest pleier jeg å oppfordre ungdommer til å prate med den forelderen det gjelder på en rolig måte. Men jeg leser at du har forsøkt og jeg leser at du er redd for mamma og at hun kaller deg psykopat når du sier hvordan du har det. Derfor vil jeg heller anbefale deg å prate med noen andre. Det mest naturlige å tenke er pappaen din, ettersom du liker han og trives hos han. Du skriver at du ikke kan snakke med han og jeg lurer på hvorfor du tenker det? Selv om du ikke har kjent han mer enn et par år er han tross alt faren din! Han høres ut som en trygg person for deg når du kjenner at du «…vil løpe til han..», som du skriver. Husk - han er der for deg nå, selv om du ikke kjente han før. Jeg vil oppfordre deg til å prøve å prate med han!

Neste gang du er hos han kan du si at du har noe som er litt vanskelig å fortelle, men noe som er viktig for deg å dele. Si at du har skrevet inn her til oss og at vi har oppfordret deg til å snakke med han. Fortell – med så konkrete eksempler som mulig – om at mamma gjør deg redd, utrygg og gir deg dårlig samvittighet. Fortell at du ikke kan bo sammen med henne slik situasjonen er nå og at du vil ha hjelp til å finne en løsning. Dette høres kanskje veldig voldsomt ut men det er viktig at du er ærlig og sier det som det er. Det betyr ikke at du skal flytte fra mamma eller noe slikt, men det betyr at mamma må ta tak i problemene sine og få hjelp slik at hun kan være en god nok forelder for deg videre. Til det trengs det noen utenfra som kan støtte henne, tror jeg. 

Pappa kan for eksempel oppsøke et familievernkontor og be om veiledning der. Dette er et gratis tilbud til familier som strever. De som jobber der er psykologer og familieterapeuter. De vil hjelpe dere med å finne ut av hvorfor ting er slik de er, og hva som skal til for at det kan bli bedre. De kan gi veiledning og kurs til foreldre og de kan være med å vurdere hvordan barna skal bo når foreldre er skilt. På familievernkontoret kan de snakke med deg (og pappa?) først og deretter kan de kalle inn mamma (og evt pappa da og?) til en prat. Du trenger ikke være med samtidig hvis ikke du vil, men du kan være med.

Jeg legger ved en link som hjelper deg med å finne det nærmeste familievernkontor her. Dere trenger ikke si ifra til mamma i starten, at dere ringer dit for å få veiledning.

Hvis du ikke tenker at det er umulig for deg å snakke med pappa, eller hvis det ikke hjelper, syns jeg du skal ta kontakt med noen andre voksne som kan hjelpe deg å snakke med mamma. Et tips er helsesykepleier (tidligere helsesøster) på skolen din. Hun er til for å hjelpe elevene når de strever, og hun vil lytte til DEG. Hun kjenner hjelpeapparatet i bydelen/kommunen og kan finne ut hva som er lurt å gjøre videre i din situasjon, samtidig som du kan få komme til faste samtaler hos henne for å bearbeide dine følelser og snakke om den situasjonen DU står i.

Til slutt vil jeg bare si til deg at jeg tipper at mamma egentlig er veldig glad i deg og ikke vil være så sint og sur hele tiden. Men at dette nok handler om at hun ikke har det bra med seg selv og så går det ut over deg. Du skriver at hun hadde det vanskelig i sin egen barndom og dette er nok trolig med på å forklare at hun strever selv.

Jeg håper dette var til hjelp. Lykke til! Håper du og mamma får det bedre sammen etter hvert slik at det blir OK for deg å bo sammen med henne!

Vennlig hilsen familieterapeuten