Er det "arvelig" å ta livet sitt? Er bekymret etter suicid i familien.

Hei, jente på 20 år!

Trist å høre at du har mistet to i familien på denne tragiske måten. Forstår godt at du blir bekymret og jeg skal skrive litt rundt det du spør om. 

Man kan ha ulik sårbarhet for å utvikle psykiske lidelser. Men alle mennesker kan utvikle psykiske lidelser helt uavhengig av hvem man er i familie med. Enkelte psykiske lidelser er mer arvelige enn andre, som for eksempel bipolare lidelser. Det betyr likevel absolutt ikke at det at man har foreldre eller besteforeldre som har lidelsen betyr at man får det selv. Akkurat som ved andre somatiske/fysiske tilstander så kan det være litt større sjanse for å utvikle samme type lidelse når man har noen i familie med lidelsen og man ser gjerne også større grad av psykiske lidelser i noen familier. Dette kan både være påvirket av genetikk/biologi som du spør etter - men også ting i miljøet/oppveksten som for eksempel sosioøkonomisk status (inntekt, utdanningsgrad, jobb, omgangskrets) og lignende. Det er ikke alltid så lett å skille hva som er arvelig biologisk og hva som kommer av situasjonene/miljøet man har som "bagasje" i livet. Det som imidlertid ikke er direkte arvelig er det å ta livet sitt.

Personer som tar livet sitt vil gjerne være på et svært mørkt sted og klarer ikke å se noen utvei. Mange vil da ha en psykisk lidelse. De aller, aller, aller fleste med psykiske lidelser tar ikke livet sitt og vurderer det ikke heller. Mange vil periodevis ha tanker om å ta sitt liv - men aldri planer om å gjennomføre.

Det som er viktig er å be om hjelp når man kjenner at man begynner å vakle i livet i en slik grad at det går utover at man klarer å leve en hverdag som er god. Det at du har vært hos AAT (ambulant akutteam) har gitt deg en erfaring med å møte noen som ønsker å hjelpe i en vanskelig situasjon. AAT vil gjerne ha korte oppfølginger når noen har det veldig vanskelig. Det som kan være lurt dersom du kjenner at du på et tidspunkt i livet er så nedstemt (eller har andre psykiske tilstander som er vanskelige) at du trenger hjelp så kan man få oppfølging i "vanlig" poliklinikk. Her kan man følges opp lenger enn i AAT og det er lurt å være helt åpen om hvordan man har det. Dette er sikkert lettere for deg dersom du er der uten din mor. 

Du skriver ikke så mye om hvordan forholdet ditt til din far er. Klarer du å snakke med han om din bekymring så er det kjempebra. Du kan jo si at du selvsagt er preget av at både bestefar og broren hans har tatt sitt liv siste tiden og at dette gjør deg også bekymret for hvordan din far har det. Snakk gjerne om at du som følge av disse opplevelsene kan være redd for at det samme skal skje med han eller andre i familien. Det er ikke farlig å snakke åpent om selvmordstanker og bekymringer rundt dette. Det å adressere dette viser at du bryr deg og han forstår helt sikkert din bekymring som følge av at familien deres har mistet to personer siste tiden. Dersom du heller ønsker å snakke med din mor så kan jo dette også være lurt - det høres ut som om hun har vært tilstede med deg tidligere i vanskelige perioder (da du var på DPS) og derfor kan møte deg på de tankene som bekymrer deg nå.

Håper dette var oppklarende. Husk at det er alltid lov til å be om hjelp når man trenger det. Det å snakke om problemer og vanskelige tanker er for de aller fleste lindrende på det som er vondt. 

Ønsker deg alt godt

Med vennlig hilsen psykologen