Jeg savner venner fra skolen. Hvorfor er det sånn?
Gutt, 15
Hei, jeg savner venner fra skolen jeg flyttet fra flere år siden. Noen jeg ikke engang har snakket med på flere år. Helt plutselig når jeg hørte på sanger ble jeg minnet om ei jente. Hun hadde vært nytt på skolen min og vi begynte å snakke mye sammen. Men så måtte jeg flytte, fikk aldri sjansen til å si "Hadet". Vi hadde likheter i noe. Hadde ikke noe kontakt med henne på mange år, helt til jeg endelig fant fram bilder av henne som jeg ble veldig glad og veldig lei meg for å se. Det gjør vondt ikke bare psykisk men også fysisk. Jeg savner henne, og mange flere. Og plasser jeg hadde vært, stått, tatt på. Hvorfor er det sånn? Jeg er ekstrem lei meg inni meg for to dager nå.
Svar
Hei
Det finnes flere grunner og flere svar når det gjelder spørsmål om savn. Jeg kan gi deg noen her for å hjelpe deg forstå det bedre.
Mennesker vi møter på vår vei blir ikke borte for oss, selv om vi ikke ser eller er med dem. Ofte så er man opptatt av livet sitt her og nå, men både fortiden (hvordan det har vært) og framtiden (hvordan man ser for seg at det vil være/ønsker seg at det blir) er også i vår bevissthet.
Man kan tenke at hjernen er litt som en harddisk, at den lagrer alt som skjer viktig og uviktig. Du har sikkert merket at mye husker vi ikke heller, siden hjernen har sortert det som "ikke viktig" informasjon. Det viktige, det som kom fram nå hos deg, men som har skjedd før blir lagret som "favoritter".
Det kan tas fram når det er noe som trigger det. Her var det en sang, noen bilder som kan ha gjort at gamle minner kom fram, eller andre ting. Det at du ikke fikk sagt ordentlig hadet kan også gjøre at det føles uavsluttet.
Da kan savnet og kanskje sorg over noe som ikke har fått en ordentlig avsluttning, eller at man skulle ønske at det fortsatt var der, føles like virkelig ut som om den skjedde her og nå. Fordi hjernen vår har ikke oversikt over tid og sted, den fokuserer bare på minner som har blitt super lagret.
Da kan man føle det i både kropp og sinn, og det kan oppleves som fysiske smerter så vel som kaos i tanker og følelser. Dette er vanlig og normalt for oss mennesker å oppleve sånn i blant. Noen kjenner mer på det enn andre.
Her blir spørsmålet hva du ønsker å gjøre med det?
Å ta opp kontakten med noen av dem hvis du føler det er det riktige? Eller tenke at du savner noen og at det er naturlig, men at du har det fint som du har det nå, og vil ha det sånn.
Det er ofte ikke det ene eller det andre som er riktig, du må bare finne ut av hva som er best for deg. Jeg tror det er fint å snakke med noen om dette, en venn eller foreldrene dine. Hvis det fortsetter å føles vanskelig ut så gjerne snakk med helsesykepleier på skolen eller en lærer. De kan hjelpe deg!
Vennlig hilsen rådgiver innen adferdsvitenskap, ung.no.
Besvart: 26.5.2019
Oppdatert: 26.5.2019
Fikk du svar på det du lurte på?
Spørsmål og svar som ligner
Still oss et spørsmål
Fant du ikke svar på det du lurer på? Da kan du stille oss et eget spørsmål. De fleste får svar innen 1-3 dager.
Still et spørsmål