Jeg blir så sint når jeg skal snakke med familien min, hva skjer?

Hei,

Så bra du skriver til oss når du kjenner dette frustrerer deg mye og du ikke helt vet hva det handler om.

Jeg er lei meg for at du opplevde noe så traumatisk som liten, og at du fremdeles strever med det i dag. Det er ikke så rart når du har opplevd noe veldig overveldende og skremmende tidlig i livet.

Det høres ut som du kan streve med det vi kaller følelsesregulering. Det vil si det å kunne tilpasse og håndtere følelsene dine når de kommer. En del av det handler nok om at du er tenåring. Da er ikke hjernen ferdig utviklet, i tillegg til at det skjer veldig mye med hjerneutvikling og hormoner.

De fleste tenåringer strever noe med følelsesregulering fordi det plutselig kan kjennes ut som følelsene blir mye mer sterke og kompliserte, og kroppen jobber med å vokse seg til.

Hvis du i tillegg har opplevd noe som kan være traumatisk og strever med konsentrasjon og impulser, så kan det gjøre følelsesregulering enda vanskeligere for deg.

Altså kan det være at det nå er flere ting som jobber mot deg når du skal ha en samtale med foreldrene dine og får en følelse, som gjør det veldig krevende å skulle takle alle følelsene som kommer og hvor sterkt du kjenner dem.

Jeg synes likevel det høres ut som du gjør en veldig god jobb med å forsøke takle det som skjer, og du ønsker å jobbe videre med det. Det er en veldig god start.

Det å bli sint kan også handle om at det skjer noe i samtalen mellom deg og foreldrene dine, og deg og broren din, som du reagerer på. Sinne handler gjerne om at vi synes noen har tråkket over våre grenser og vi jobber for å beskytte oss selv, i alle fall kan det handle om det.

Vet du hva som skjer i de samtalene der du kjenner deg overveldet av sinne? Det kan være for eksempel at broren din provoserer deg med vilje, eller at du ikke kjenner deg møtt av foreldrene dine på en god måte? Eller er det noe de gjør som ikke er med vilje, men som du likevel blir sint for? Hva i så fall?

Kanskje kan du forsøke å utforske dette litt når du ikke er i de situasjonene det gjelder. Altså, når du er rolig og ikke i krangel eller konflikt, er det mulig å svare på noen av disse spørsmålene? Du kan enten snakke med noen andre rundt deg, hvis du har noen venner du stoler på eller andre voksne. Eller du kan skrive for deg selv, eller snakke med Helsesykepleier, for eks.

Det å skrive kan være litt som å ha en samtale med deg selv. Når du må formulere hva du tenker og føler, så kan det hende du overrasker deg selv med hva som kommer fram. Hvordan skulle du ønske samtalene med foreldrene dine gikk? Hva har du lyst til å si, og hva har du lyst til at de skal svare? Når du vet det, tror du du kan fortelle dem det?

Det som også er mulig er å skrive til dem hva du har lyst til å si, eller vise det du har skrevet her.

Mange ganger handler det å snakke annerledes med de rundt oss om å klare bryte et mønster vi har kommet inn i. Og det kan gjelde for både deg og de rundt deg, at moren og faren din og broren din også har kommet inn i mønster på måten de møter deg på, som de må bryte. Det har ikke du kontroll over om de gjør eller ikke, men det du kan gjøre er å bryte med måten du vanligvis snakker med dem på.

Du kan også prøve å eksperimentere med å snakke med dem på andre tidspunkt på dagen, og sørge for å ta opp tema når du er uthvilt og kjenner du har energi til det. Hvis de forsøker å ta opp noe vanskelig med deg når du ikke er klar for det, kan du kanskje si at dette er noe du kan snakke om, men ikke akkurat nå.

Et annet alternativ hvis dette er veldig konfliktfylt og vanskelig i din familie er å kontakte familievernet og få hjelp til å snakke bedre sammen. Noen ganger er det nyttig med en nøytral person utenom familien til å hjelpe med å bryte de dårlige mønstrene som har oppstått.

Til sist vil jeg si at det er helt naturlig å få følelser, og det er nyttig informasjon til oss om hva vi synes om det som foregår i oss og med oss. Vi skal ha følelser. Det er heller ikke farlig å bli sint eller å måtte gå litt vekk for å få roet seg ned. Men så er det fint om følelsene kan bli håndtert av oss og med hjelp og trøst fra andre, og at de ikke kommer i veien for at vi skal ha det bra og komme videre.

Hvis du strever med det traumatiske som har skjedd deg i barndommen kan det være nyttig for deg å snakke med noen profesjonelle om det, for å se om du kanskje trenger traumebehandling for å komme deg videre. Det kan fastlegen eller Helsesykepleier hjelpe deg å finne ut av, eller noen på Helsestasjon for ungdom.

Jeg legger ved noen artikler og ønsker deg lykke til videre.

Vennlig hilsen psykolog

ung.no