Stemor er rotete - jeg er dritt lei.

Hei

Jeg skjønner at du vil gjøre noe med dette problemet. Det er ikke rart at du misliker å bo i et hus fullt av rot, og ingen tar ansvar. Når man lever i masse rot er det vanskelig å finne ro og å slappe av. Det er dumt at du ikke blir hørt når du sier ifra til stemoren din om hvordan du ønsker å ha det! Det er jo ikke du som valgte å flytte sammen med henne, og nå må du bare godta å leve på en annen måte enn du selv liker. Det kan jeg forstå at er frustrerende.

Det høres i tillegg ut som at faren din ikke tar hensyn til deg og det du ønsker. Da kan jeg tenke meg at du ikke føler deg sett, eller tatt hensyn til? Du forteller også at du savner mamma, hun forstår deg jo og er mer lik deg. Dette kan være vonde følelser, som kommer "på toppen" av ubehaget av selve rotet!

Jeg syns det er fint at du allerede har forsøkt å snakke med både faren din og stemoren din om at du vil ha det mer ryddig. Men det har ikke nådd igjennom, og jeg har noen tanker om hvorfor: Kanskje har du forsøkt å snakke med stemoren din i det du blir irritert over rotet, eller i det øyeblikket du vil at hun skal rydde. Og så vil eller orker hun ikke rydde akkurat da og så blir det dårlig stemning. Men hvis du finner et tidspunkt litt utenom kranglingen, og så forsøker du å ta en overordna prat om dette, da kan dere få en litt annen forståelse for hverandre!

Det beste er kanskje å snakke alene med pappa først? Det er jo pappa som er din omsorgsperson nå, og som har hovedansvar for at du skal ha det bra. Du forteller at pappa egentlig er en ryddig person. Kanskje vil han forstå om du forsøker å minne han på hvor fint og ordnet dere hadde det før, og hvor godt du likte det.  

Kom også med konkrete eksempler på steder i huset du mener det er rotete. Si at du ikke klarer å slappe av på grunn av dette og at du er ordentlig lei og totalt stressa inni deg. Da sier du ikke noe galt om hverken han eller stemoren din, du bare forteller hvordan dette er for deg. Det å si noe om seg selv og sin egen opplevelse er ofte det som gjør at en samtale blir god og at man forstår hverandre.

Spør pappa hva dere sammen kan gjøre for å få huset til å bli et godt sted for dere alle. Hvis du er uenig i at rydding er damearbeid (det er i alle fall jeg) så kan du utfordre han litt på det og be han om å bli med deg å rydde mer. Forsøk også å tilby hjelp. Det er lurt å vise forståelse for at stemor er sliten av å være sammen med ettåringen, og at det derfor er vanskelig for henne å orke å rydde. Kanskje kan du foreslå at du passer ettåringen litt, slik at stemor kan bruke energien sin på å rydde mer? Jeg tipper at pappa egentlig har lyst til at du skal trives hos han. Dersom han forstår hvor viktig et ryddig hus faktisk er for din trivsel kan det hende han kan ta mer tak i dette igjen. Faren din bør ta ansvar for å snakke med stemoren din på vegne av deg hvis du syns det er vanskelig å gjøre det selv. 

Til slutt vil jeg si at en del av det å bli eldre er å oppdage hvor forskjellig man kan være fra foreldrene sine. Mennesker er jo svært ulike typer, selv om de er i samme familie. Kanskje kan du etterhvert godta at faren og stemoren din lever sine liv annerledes enn slik du har tenkt å leve ditt voksenliv. Faren din gjør sine valg, du skal gjøre dine. Om en stund kan det jo hende at moren din endrer arbeidssituasjon og da kan du kanskje flytte til henne? Og om en ennå lengre stund skal du flytte ut og skape ditt eget hjem! Da kan du glede deg til å gjøre det akkurat slik DU vil.

Jeg håper dette ga deg litt inspirasjon. Jeg har lagt ved noen artikler som handler om hvordan du kan snakke med foreldre som ikke alltid forstår en. Ved å lese dem kan du få flere tips. Alt godt til deg!

Vennlig hilsen familieterapeuten