Jeg vil få hjelp med anoreksien uten at foreldrene mine er innblandet.
Jente, 14
Hei. Jeg Haar anoreksi, og går hos BUP for å få hjelp. Foreldrene mine er de som hr alt ansvaret for meg, må sitte med meg når jeg spiser, og være med meg hele tiden. Ting blir bare verre og verre enn da jeg startet hos BUP, og foreldrene mine er lei alt sammen og meg. Jeg er også lei de, og at de ikke skjønner noe som helst. Ee tror at alt vil bli mye bedre, bare av å gå opp i vekt. Men sånn syns ikke jeg det er. Jeg syns ting bare blir verre og verre, desto mer jeg går opp i vekt. Dette går utover jobben deres, lillesøstra mi, og forholdet mellom mamma og pappa. Jeg vil få hjelp for anoreksien min, uten at foreldrene mine er innblandet i det, og må være med på ting før det har blitt bedre, og jeg kan spise selv. Sånn at de kan jobbe 100%, og få det bedre sammen. Hvordan skal jeg få til det, og hvor skal jeg gå da?
Svar
Hei
Det er leit å høre at du har det slik. Du er inne i en tøff tid med behandling av spiseforstyrrelse og det er ganske vanlig at det er veldig strevsomt den første tiden. Heldigvis er det slik at foreldre nå må hjelpe barnet sitt til å komme ut av denne sykdommen. Det er fordi det er den beste hjelpen, den som har vist seg å virke best. Dette går utover arbeidsliv til foreldre og hele familien, men slik er denne sykdommen. Slik er det også for andre alvorlige sykdommer, som for eksempel kreft. Det krever mye av familien, og foreldre blir redde, lei seg, fortvilet, stresset eller sinte.
Den strevsomme sykdommen du har blitt rammet av er dessverre slik at det går utover mye. Men det er viktig å vite at dette ikke er din skyld. Det er ikke du som kan noe for at sykdommen kom hos akkurat deg. Det er det samme som ved kreft, det er noe man er uheldig å få. Foreldre vil hjelpe barna sine når de er syke, men det er noen ganger de er veldig slitne og leie av sykdommen. Det er ikke det samme som at de er leie av deg. Akkurat som ved kreft kan foreldre bli drittlei av sykdommen, men det er ikke barnet de er lei av, selv om det kan kjennes slik ut iblant.  
Jeg synes du skal vite at det er viktig å snakke om det du tenker og at familien din vet hvordan du har det. 
Jeg legger ved noen artikler du også kan se på.
Vennlig hilsen psykiatrisk sykepleier/familieterapeut
Besvart: 10.11.2020
Oppdatert: 10.11.2020
Vi har valgt ut dette for deg
Fikk du svar på det du lurte på?
Spørsmål og svar som ligner
Still oss et spørsmål
Fant du ikke svar på det du lurer på? Da kan du stille oss et eget spørsmål. De fleste får svar innen 1-3 dager.
Still et spørsmål
