Jeg nekter for at jeg har spiseforstyrrelse. hva gjør jeg?

Hei

Det er vondt å lese at du har det så vanskelig. Heldigvis finnes det en løsning for dette og det er mer vanlig enn du tror at den som sliter med spiseforstyrrelse benekter det. 

Du er ikke den eneste som har sagt til BUP eller foreldrene dine at du ikke har spiseforstyrrelse. Jeg har møtt mange ungdommer som trenger tid til å innrømme for seg selv og andre at de strever med denne vanskelige sykdommen. De på BUP er vant til at det er slik og har erfaring med å møte ungdommer som ikke vil erkjenne sykdommen. Dette forstår helt sikkert moren din også. 

Om du nå sier til moren din og de på BUP at du har det vanskelig og at du ikke har klart å si hvordan du egentlig har det, så vil de møte deg med forståelse. Du kan si det samme som du har skrevet her eller du kan vise det du har skrevet. De på BUP har lagt opp en behandling hvor mat og vektøkning har vært i fokus. I fase 1 i behandlingen er det mat og måltider som er i fokus enten du erkjenner at du har en spiseforstyrrelse eller ikke. Du har derfor ikke forsinket behandlingen din, men for å få den støtten du trenger fremover er det viktig at du forteller hvordan du har det nå. Da vil det bli lettere for foreldrene dine å støtte deg når du har det vondt og du kan få hjelp fra BUP til å finne strategier som kan hjelpe. 

Jeg synes du er modig som skriver til ung.no og som nå har kommet dit at du egentlig vil ha hjelp og støtte. Det vil også BUP og foreldrene dine tenke. 

Lykke til videre i behandlingen og vit at dette er en ganske vanlig problemstilling. 

Vennlig hilsen familieterapeut/sykepleier