Jeg angrer på at jeg ikke fikk sagt det jeg mente.

Jeg fikk ikke reist i år og prøvde å finne positive ting å si da jeg ble spurt om den kansellerte reisen. Den andre personen prøvde å komme med sin egen refleksjon og det endte opp med at jeg synes at den hørtes negativ ut - at ting ville ha blitt ekstra vanskelig for meg i hverdagen om jeg hadde jobbet/studert der i forhold til i Norge. Det jeg ville si var at det ville vært andre utfordringer,men ikke nødvendigvis dårlige (siden det var slik det hørtes ut som for meg etter personens forklaring). Men jeg sa ingenting av det. Jeg sa bare «ja».Og så begynte vi å snakke om noe annet. Jeg følte at tredjepersonen som hørte på, dømte meg som i at det hørtes ut som om jeg ikke ville være flink nok til å kunne klare meg der. Det har plaget meg. Jeg kan diskré ta det opp igjen. Jeg likte ikke at jeg virket enig. Eller har man inntrykk av at jeg bare sa «ja»fordi jeg ikke orket å utdype mer om det/at jeg ikke tok svaret til personen seriøst?Det sistnevnte virker fordelsaktig for meg