Hvordan spres koronavirus? Leser forskjellig, luft vs dråpesmitte

Hei!

Godt spørsmål! Koronaviruset var et nytt virus og det tok derfor tid og forskning til før vi var sikre på hvordan det smittet og hvor smittefarlig viruset var. Det er per nå ingen uenighet meg bekjent i hvordan det smitter. Men det er forstålig at du blir forvirret fordi smittemåten er et sted i mellom dråpesmitte og luftsmitte. Det vil si at det til vanlig er dråpesmitte, men i noen tilfeller kan det dannes bittesmå dråper i luften som gir smitte på lenger avstander. Det kalles aerosoler og krever beskyttelsesutstyr som ved luftsmitte. Folkehelseinstituttet har laget en oversikt med mye detaljinformasjon her.

Relevant utdrag:

Smitte med SARS-CoV-2, skjer fortrinnsvis ved nær kontakt med en smittet person ved at man blir eksponert for små og store dråper som inneholder virus fra luftveiene. Personer med covid-19 er mest smittsomme i 1-2 dager før symptomstart (presymptomatisk periode) og i de første dagene etter symptomstart. Man kan være smittet med SARS-CoV-2 uten å utvikle sykdom (asymptomatisk), og likevel smitte videre. Personer som ikke utvikler symptomer, smitter trolig i noe mindre grad andre enn de som får symptomer.

Tradisjonelt har smittemåter for luftveissykdommer blitt delt i tre kategorier: kontaktsmitte, dråpesmitte og luftsmitte. De siste årene og under den pågående pandemien er det gjennomført mye forskning, ikke minst den romlige spredningen av dråper av ulike størrelser fra luftveiene. Det er også høstet mye erfaring fra hvordan SARS-CoV-2 i praksis smitter. Hva som har vært definert som dråpesmitte og luftsmitte er mer overlappende enn tidligere beskrevet. To viktige faktorer som har betydning for smitte, er dråpestørrelse og avstand til smittekilden. I stedet for å definere noe som dråpesmitte eller luftsmitte har de europeiske og amerikanske smittevernbyråene (ECDC og US CDC) begynt å beskrive smittemåtene for luftveissykdommer i tre kategorier:

1. Innånding av små og mellomstore dråper som inneholder smittsomt virus. Risiko for smitte er størst nær en smittebærer, hvor konsentrasjonen av dråpene er størst.
2. Avsetning av store og mellomstore dråper med virus på eksponerte slimhinner, eksempelvis dråper fra hosting og nysing som treffer øyne eller munn. Risiko for smitte er størst nær en smittet person.
3. Kontaktsmitte: Berøring av slimhinner (øyne, munn, nese) med viruspartikler fra urene hender, for eksempel etter berøring av overflater som er forurenset med virus, direkte kontakt med smittebærer, eller deponering av dråper med virus på hender.

Personer med SARS-CoV-2-infeksjon kan skille ut dråper med virus fra munn og nese. Graden av dråpedannelse fra en person er både individ- og aktivitetsavhengig. Nysing, hosting, roping, synging og trening øker dråpedannelsen. I tillegg finnes det individer som av ukjente grunner produserer mer dråper enn andre (10-100 ganger mer). Mengden av virus i hver dråpe kan også variere gjennom infeksjonsforløpet og mellom personer.

Konsentrasjonen av dråper avtar med økende avstand fra kilden ettersom de store dråpene raskt faller til bakken, og konsentrasjonen av de mindre dråpene fortynnes i luften. Nåværende kunnskap tyder på at SARS-CoV-2 fortrinnsvis smitter ved innånding og avsetning av dråper ved nærkontakt. Små dråper kan holde seg i luften lenge (minutter til timer) og bevege seg over lengre avstand enn større dråper. Selv om generell smitterisiko avtar med økende avstand, kan smittespredning over lengre avstander forekomme ved spredning av virusholdige små dråper fra nese og munn hos en smitteførende person. Risiko for smitte med små dråper over lengre avstander øker med økende oppholdstid i rom med lavt luftvolum eller utilstrekkelig ventilasjon, og i forbindelse med aktiviteter som gir økt dråpedannelse. Massesmittehendelser har særlig forekommet etter innendørs sammenkomster med høy persontetthet og aktiviteter som gir økt dråpedannelse, som synging. Risiko for smitte generelt og for massesmittehendelser ser ut til å være mye mindre utendørs.

Kontaktsmitte kan foregå både via direkte kontakt med en smittsom person (for eksempel klemming og håndhilsning) eller indirekte via kontakt med andre overflater som er blitt forurenset med virus (for eksempel dørhåndtak, lysbrytere eller betalingsterminaler). Dråper med smittsomt virus kan dermed overføres fra luftveiene til overflater som blir forurenset og videre til slimhinner i nese, munn og øyne hos en mottakelig person.

Laboratorieundersøkelser tyder på at SARS-CoV-2 kan overleve på overflater fra få timer til flere dager, avhengig av virusmengde, type overflate, temperatur, sollys og luftfuktighet. Påvisning av levende virus på ulike overflater er imidlertid ikke det samme som evne til å forårsake infeksjon hos mennesker.

Det er ukjent hvor stor andel av de covid-19-syke som er smittet via de ulike smitteveiene, og i mange av studiene som er gjort er det også vanskelig å skille sikkert mellom de ulike smittemåtene. Nyere kunnskap tilsier at innåndingssmitte på kort avstand er den viktigste smittemåten. Det er også vist at innåndingssmitte over avstander på mer enn to meter kan forekomme under enkelte forhold.

Selv om kontaktsmitte er sannsynliggjort i en del tilfeller, er det fortsatt uavklart hvor viktig denne smitteveien er for SARS-CoV-2. Viruset er påvist i avføring, blod og urin, men det er så langt ikke kjent at noen er smittet ved kontakt med disse kroppsvæskene.

Selv med en annen inndeling av smittemåter og styrket kunnskap om at innåndingssmitte kan skje over avstander på mer enn to meter, vil vi foreløpig ikke anbefale endring i gjeldende rutiner og smitteverntiltak i befolkningen eller for helsetjenesten, inklusive laboratorietjenesten. Vi vil fortsatt tilrå strengere tiltak ved innendørs enn utendørs aktiviteter. Erfaringene fra Norge viser at smittevernrådene har fungert godt for å begrense spredning av SARS-CoV-2 når rutinene er fulgt (inkludert bruk av personlig beskyttelsesutstyr) i sykehus og andre helseinstitusjoner.

Håper dette var oppklarende!

Mvh

Legen