Lurer på om dette er panikkanfall?

Jente, 14

Hei. Jeg lurer på om dette er panikkanfall. Helt siden jeg har vært liten har jeg fått det jeg har kaldt pusteanfall, rett og slett at jeg begynner å puste kjempefort, blir svimmel, kribling i fingre og føtter og vansker for å få tilbake pusten. Det skje alltid under eller etter jeg feks har krangla, om jeg føler jeg ikke ble hørt eller sett osv.. Nå nettopp hadde jeg mitt sterkeste anfall, etter en diskusjon med mamma om at jeg ikke ønsker å vite alt om hennes helse hele tiden fordi det er overveldende og går utover min egen helse, noe hun ikke tålte å høre, også snakka jeg med pappa og følte at han bare angrep meg og han var opptatt av å si at jeg ikke kan tro jeg har rett hele tiden.. men når jeg setter en slik grense føler jeg at jeg har rett til å tro jeg har rett. Når han gikk ut rommet begynte jeg å gråte og puste kjapere og kjapere, jeg gjorde rare bevegelser med kroppen osv. og det tok kanskje 2 min før jeg hadde fått vanlig pust igjen, men følelsen av å ikk bl hørt satt igjen

Svar

Hei,

Det du beskriver høres veldig ut som fysiske symptomer som kommer i forbindelse med engstelse/stress. Dette kan kjennes veldig ubehagelig, men det er ikke farlig. Det kan være godt å minne seg selv på dersom det skulle skje igjen. Noen får bare ett slikt anfall og opplever det ikke igjen, men andre plages av hyppige anfall.

Noen tips når du opplever slike anfall:

Forsøk å forbli i situasjonen til ubehaget går over for å ikke lære kroppen utrygghet og unngåelse.
Husk at panikk-symptomer ikke er farlige, bare veldig ubehagelige.
Panikk-symptomer går over av seg på selv etter noen minutter, dersom en bare forblir i situasjonen.
Forsøk å puste rolig (ikke anstreng pusten, noen pusteteknikker kan virke mot sin hensikt). Prøv å stol på at kroppen regulerer seg selv når vi gir den mulighet til det (selv om det kan ta noe tid).
Flytt fokuset over på noe som gjør at du roer deg litt ned - typisk "fokus utover", mot omgivelsene dine, mot sansene, og forsøk "aksept innover" - at du lar hva enn som skjer på innsiden skje uten å gi det så mye oppmerksomhet (å ikke gi det oppmerksomhet i det hele tatt kan være urimelig vanskelig). Innoverfokus pleier å være lite hjelpsomt når en har angst (og panikk er en form for angst).

For mer informasjon så kan du kan du gå inn på nettstedet følelseskompasset er det bl.a. beskrevet metoder for hvordan du kan roe panikken, inkl. helt konkrete verktøy for å roe ned overveldende følelser, og hvordan forstå mer av hvorfor du får panikk, som igjen kan hjelpe deg til å gjøre endringer i livet for å sjeldnere eller aldri få panikk.

Jeg blir opptatt av at du opplever å ikke bli respektert når du forsøker å sette rimelige grenser for deg selv. Nå kjenner jeg selvfølgelig ikke hele situasjonen, men foreldrene skal ikke måtte dele alle helseutfordringene de har med sine barn. Det kan som du skriver blir veldig overveldende. Kanskje det ville vært lurt at dere som familie hadde noen samtaler på Helsestasjon for ungdom?

Under finner du en funksjon som gjør at du enkelt kan finne din nærmeste helsestasjon.

Jeg sender deg mange gode tanker og ønsker deg masse lykke til.

Med vennlig hilsen psykolog

Besvart: 8.1.2026

Fikk du svar på det du lurte på?