Sliter med selvskading, redd for at jeg ikke får adoptere om jeg får hjelp?

Jente, 16

Hei. Jeg sliter med kutting, altså selvskading. Da jeg begynte for ca 2år siden, skrapet jeg såvidt huden med en saks. Sårene var borte i løpet av en ukes tid, og etterlot ingen arr. Jeg hadde full kontroll, og stoppet meg selv når jeg visste at det ikke ‘passet’ å har sår på håndleddene. Nå har det gått for langt. Jeg har kutt som blør mer enn de bør, på venstre legg. Når plassen der er tatt opp går jeg lengre opp på låret, og høyt oppe på armen. Jeg er blitt avhengig. Jeg vil ha hjelp, men har ingen å snakke med. Foreldrene mine ville ikke forstått, tro det eller ei. Hvis jeg forteller venner vil de nokk se annerledes på meg, og jeg kan heller ikke gå til noen med erfaring, siden de sannsynligvis ville henvist meg til psykolog etc. Siden jeg ønsker å ha mulighet til å adoptere barn når jeg blir voksen, ville dette ødelagt. Derfor må jeg hjelpe megselv. Problemet er at når ting blir tøft, så hjelper det å kutte. Etter rundt 4 kutt hvis de blør mye, føler jeg meg Ok igjen. Tips?

Svar

Spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid. Se spørsmål og svar som ligner for nyere spørsmål.

Hei, jente på 16 år

Det høres ikke ut som du har det noe greit nå og jeg tenker at du kunne trengt å få snakket med helsepersonell som kan hjelpe deg ut av dette.

Når det gjelder at du skriver angående adopsjon kjenner jeg ikke til. Slik jeg forstår reglene for adopsjon så vil det bli tatt en helsevurdering av den/dem som skal adoptere. Dersom vedkommende har kroniske og alvorlige psykiske lidelser som blir vurdert å påvirke omsorgsevnen så blir dette et problem. Men jeg tenker at det å gå til psykolog eller annet helsepersonell for å få hjelp til å slutte med selvskading ikke faller i denne kategorien. Det jeg ville gjort om jeg var deg var å oppsøke enten helsesykepleier på skolen (tidligere "helsesøster"), helsestasjon for ungdom eller fastlegen din. Så forteller du med en gang at du sliter med selvskading men du er bekymret for om det å snakke om dette vil kunne ha noen negative konsekvenser for deg med tanke på framtidig adopsjon. Så hører du hva de sier.

Jeg tenker også at du kan forsøke å snu på det: dersom du tenker utifra ditt framtidige barn (som du ønsker å adoptere) sitt perspektiv så vil det være mye bedre for barnet om det får en mor som tidligere har selvskadet seg men har fått hjelp til dette og ikke lenger plages med dette enn en mor som har latt disse problemene bare fortsette over lang tid, som kanskje har latt problemene eskalert og forverret seg og preger denne moren i stor grad.

Kanskje det kan gi mening å tenke litt sånn?

Jeg ville i alle fall tenkt at det er bedre å be om hjelp for å komme seg ut av dette. Grunnlaget for om man får adoptere tenker jeg gjøres ut ifra en helhetsvurdering av hvordan personen sin omsorgsevne er og denne trenger absolutt ikke å være svekket hos deg i framtiden basert på hvordan du har det nå. Kanskje du vet mer om dette tema enn meg men slik jeg forstår det vil det være slik. Så jeg oppfordrer deg til å snakke med noen på den måten som jeg skrev over.

Ønsker deg masse lykke til!

Med vennlig hilsen psykologen

Besvart: 6.2.2019

Oppdatert: 6.2.2019