Skammer meg over min egen mor

Hei

Jeg forstår godt at du har vanskelige følelser ovenfor moren din. Ut ifra dine beskrivelser høres det ut som dere har en del utfordringer i relasjonen deres og det høres ut som du må forholde deg til en del spesielle ting rundt henne, for eksempel det at hun har asperger og er transseksuell.

Først og fremst vil jeg si at det er bra at du har gjort deg opp noen meninger om hvem du vil være som mamma. I den prosessen er det naturlig å komme i en slags følelsesmessig krise. Det er naturlig å se egne foreldre og egen oppvekst i et nytt (og ikke alltid så glamourøst) lys. Man får øye på hva som har vært bra og hva som har vært mindre bra, og tar stilling til hva man vil og ikke vil ta med seg videre. Dette er et viktig stykke arbeid selv om det kan være sårt. Fortsett med det arbeidet! Jeg vil tro at det har vært vanskelig for deg å innse at din egen mor ikke klarte å være der for deg på den måten du trengte. Likevel er det viktig at du tør å snakke om det og tør å kjenne etter hva det har gjort med deg. Hvis du gjør det vil du oppleve å få ny styrke i din egen mammarolle. Jeg håper at kjæresten din kan være en god samtalepartner for deg i dette. Dere er sammen om å være foreldre og det er viktig at dere kjenner til hverandres familiehistorie slik at dere nå kan skape en felles historie for deres lille nye familie. 

Du kan ikke gjøre noe med historien din, annet enn å lære av den. Du kommer ikke til å bli som moren din selv om du er hennes datter! Du kan heller ikke endre på moren din. Det er hun som lever sitt liv, og du skal slippe å ta ansvar for at hun lever som hun gjør.

Det høres ut som du vet godt hva du vil som mamma for din egen sønn! Og det er det som er viktig! Det neste vil være å finne ut en måte å forholde deg til moren din på som kan være trygg og god, både for henne, deg og for din sønn. Det er viktig å ikke forvente mer enn man kommer til å få. For eksempel gaver. Da slipper du unna mange skuffelser. Moren din vil trolig aldri bli en sånn bestemor som svigermoren din er. De er to forskjellige personer med to helt forskjellige utgangspunkt. Så tenk heller at dere er heldige som har svigermor slik som hun er - og forsøk å finne ut hvordan din egen mor kan være tilstede for dere på en god nok måte! Hvis du slipper ansvaret for å "passe på" moren din eller ta ansvar for det hun gjør, så vil kanskje skammen også slippe tak? Du kan gjerne "instruere" moren din litt og se om det hjelper. For eksempel: "mamma, vi vil gjerne at du gir en slik gave til sønnen vår, det hadde vi satt pris på. det er det vi ønsker oss". eller: "Når vi skal være sammen etterpå har vi lyst til å gjøre det og det... og håper du kan bli med oss på dette. Det er sånn vi vil ha det". Hvis moren din har asperger setter hun nok pris på tydelige instruksjoner! Jeg tipper at hun har lyst til å få til å være bestemor. Hjelp henne med det. 

I tillegg vil jeg si at det er viktig at du tør å snakke om det du står i nå, med den/de du har nærme deg. Kjæresten din og kanskje noen venninner du har et godt forhold til? Selv om ingen har like mødre kan nok mange av dine venninner kjenne seg igjen i noe av det du står i, ved at de syns det er vanskelig å forholde seg til egne foreldre, og at de kan bli flaue eller lei seg over ting som skjer i relasjonen til dem. Du kan også ta kontakt med et familievernkontor der dere bor. Der kan du få samtaler med en familieterapeut eller psykolog om den historien du bærer med deg og hvordan du best mulig kan være mamma for sønnen din. Det er et gratis og veldig bra tilbud. Og de tar i mot henvendelser om alle slags familierelaterte problemer. 

Jeg håper dette var til hjelp. Jeg ønsker deg alt godt videre som mamma og som datter.

Vennlig hilsen familieterapeuten