Hvordan kan jeg jobbe med å tåle å bli tatt på?

Hei

Det er veldig forskjellig hvor komfortable vi er med kroppskontakt, og det å bli "tatt på" som du sier. Noen er kjempeglade i det, og søker ofte kroppskontakt - mens andre gjerne prøver å unngå det fordi det gir et ubehag. Det betyr ikke at det er noe galt med deg! Det å være bevisst sine kroppslige grenser kan på mange måter være bra. Noen har jo faktisk vansker med å kjenne disse, og merker først i ettertid at de er blitt overskredet.

Noen ganger er det forskjell på hvordan det føles avhengig av hvem det er som tar på deg, for eksempel kan det føles tryggere når det er foreldre eller en nær venn, enn når det er noen andre. Dette skriver ikke du noe om.

Jeg tenker at det er helt lov å ikke være så glad i kroppskontakt, og det er jo viktig at de rundt deg respekterer dine signaler. Kroppen din er din, og det er jo ikke sånn at folk har noen rett til å stryke deg på armen hvis du egentlig synes det er ubehagelig, selv om det er blitt en "norm" som du sier. Så det er også lov å sette litt grenser her. Kan du prate litt med venner og familie om dette? 

Men det kan være nyttig for deg å jobbe litt med det slik at det ikke blir så ubehagelig. 

Du beskriver at du får en panikkfølelse når du blir tatt på, og det er jo kroppens reaksjon på noe den tolker som farlig, det betyr ikke at det er farlig "på ordentlig". Da kan du jobbe med å "overbevise" kroppen om at det ikke er farlig. Legg merke til hva som skjer når du får denne panikkfølelsen - holder du pusten? Biter du tennene sammen? Er det andre ting du legger merke til? Prøv i så fall å gjøre det motsatte: Slipp pusten til, slapp av i kjeven, og se om det er mulig å slappe litt av i hele kroppen. Dette kan ta litt tid, men prøv å ikke "flykte" fra situasjonen. Føles det annerledes da? Det går også an å øve omvendt, ved at du for eksempel stryker noen andre på armen og ser hvordan det er? 

Jeg tenker at det handler om å finne en mellomting mellom det å sette litt grenser, og de å øve seg på noe kroppskontakt. 

Dersom det er vanskelig å øve på dette, går det også an å få hjelp. For eksempel er dette noe psykomotoriske fysioterapeuter jobber med, i tillegg til psykologer. Det går også an å prate litt med helsesykepleieren på skolen din.

Lykke til!

 Hilsen fysioterapeuten, ung.no