Jeg er en lystløgner og lyver om mye forskjellig. Burde jeg til psykolog?

Jente, 13

Hei, jeg er en jente på 13 år. Jeg tror jeg kanskje er en lystløgner fordi jeg hele tiden greier med et uhell å begynne å fortelle om noe som egt aldri har skjedd. Det hender så utrolig ofte at jeg er i en samtale med venner og plutselig så begynner jeg (ikke med vilje) å fortelle om f.eks noe som "har" skjedd tidligere. F.eks så har jeg løyet om at faren min har en el sparkesykkel som alle nå for tiden har. Assa faren min har ingen sånn el sparkesykkel og så driver vennene mine å spør om jeg kan ta den med osv men jeg sier bare at jeg ikke får lov.. Jeg trenger seriøst hjelp til å stoppe med å lyve. Pluss dette skjer minst 3-5 ganger hver dag!! Jeg lyver jo hele tiden, til og med til lærerne. Jeg drar løgnene alt for langt noen ganger... Bv min vet at jeg noen ganger lyver men hun vet jo ikke alt jeg lyver om da. Burde jeg snakke med psykolog? Hilsen en 13 år gammel lystløgner :))

Svar

Spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid. Se spørsmål og svar som ligner for nyere spørsmål.

Hei, jente på 13 år!

Så fint at du ber om innspill når du lurer på hva du skal gjøre. Det er ikke sikkert at du trenger en psykolog til å snakke om dette. Men om du ønsker å snakke med noen kan du gå til helsesykepleier på skolen for å fortelle om situasjonen og kanskje be om noen tips der.

Jeg tenker at det kanskje viktigste jeg leser i spørsmålet ditt er at a) du legger selv merke til hva som er problemet, altså at du lyver om ting som du ikke vil lyve om b) du ønsker å endre dette. Dette er et veldig fint utgangspunkt for endring. Mange ganger så kan det være slik at man ikke vet helt hva som er problemet når man har det vanskelig og noen vil også ønske at andre heller kan endre seg enn dem selv (og det er et ganske umulig prosjekt). Så det at du både legger merke til hva du ønsker å endre og selv har lyst på denne endringen er bra.

Jeg tenker at du må faktisk "bare" begynne å øve deg på å endre dette. Prøv å legg merke til akkurat når du holder på å starte en løgn (som du ikke ønsker). Istedenfor å begynne å prate med en gang kan det være lurt å tenke seg om et par-tre sekunder, trekke pusten og så fortelle noe som er sant, heller. Når du tar denne tenkepausen kan du forsøke å tenke litt "fram i tid" - altså på det dersom du forteller en løgn nå så kan denne kanskje "plage" deg litt i framtiden ved at du kanskje bekymrer deg for å bli avslørt eller ikke klarer å ro deg ut av løgnen. Det å vite at dette ikke pleier å være en god følelse for deg (slik jeg forstår deg) kan kanskje hjelpe deg til å heller fortelle noe som du ikke trenger å bekymre deg for fordi det er sant :)

Når det gjelder sparkesykkel-historien og andre ting du eventuelt har sagt går det jo an å si at den har ikke faren din lenger og så kan du bruke den historien til en motivator for å begynne med "blanke ark".

Når det er sagt så er det også viktig at du vet at det er helt normalt å fortelle en løgn innimellom. Alle forteller hvite løgner. Men for deg høres det ut som det har blitt litt slitsomt i hverdagen fordi du bekymrer deg i ettertid for hvordan du skal komme deg "ut" av løgnene. Blir dette et alt for stort problem for deg i hverdagen så kan det som sagt være lurt at du forteller en voksen (helsesykepleier eller foreldre f.eks) om hvordan du har det. Legger ved en artikkel som jeg tenker kan være relevant for deg.

Ønsker deg alt godt og sender en god klem!

Med vennlig hilsen psykologen

Besvart: 27.10.2019

Oppdatert: 27.10.2019