Hvorfor er jeg så sint? Har jeg ett sinneproblem?

Hei gutt 14 år.

Så fint at du skriver til ung nå som du er så frustrert over din egen oppførsel. Det kan ikke være lett for deg å kjenne på slikt sinne som går ut over både deg selv og tingene rundt deg. 

Du skriver at dette du bærer inni deg har du hatt helt siden du var en liten gutt. Det forteller meg at du kanskje ikke har hatt det så lett i oppveksten din. Mange som lever i ustabile familier får følelser som kan være veldig vanskelige å bære. Mange beskriver det slik at de føler at noe bare vokser seg større og større inni seg og når de kommer i puberteten så strømmer disse følelsene ut. Andre forteller at de får ikke utløp for sine følelser så de blir heller triste, lei seg eller bare følelsesløs. Likheten er at mange føler seg ikke sett og forstått av de som skal være dem nærmest og dette er sårende. 

Du skriver litt om at det er mye kjefting og sinne hjemme hos deg. Hvis det har vært slik siden du var liten gutt så er det klart at du har blitt preget av dette. Kanskje kjenner du deg igjen hvis jeg skriver at mange har da en oppvekst der de har vært veldig stille og tatt veldig mye urimelig hensyn til andre fordi du var redd for at foreldrene dine skulle bli sinte. Det å komme hjem kjentes ikke trykt ut før man hadde kjent på hvilken stemning det var i huset. Var stemningen anspent så trekker mange seg til rommene sine eller de er ute nesten hele tiden fordi de vil ikke være med på å gjøre stemningen ennå verre ved sin tilstedeværelse. Det å passe slik på gjør det slik at kroppen får heller aldri hvile, den er i beredskap helse tiden slik at den er klar til å rømme når vonde ting skjer. 

Det vi også ser at mange av de barna som lever slik får det gjerne tøffere i ungdomsårene. Det kan være mange grunner til dette. I puberteten så begynner gutter å produsere testosteron, noe som skal gjøre deg til mann. Dette gjør det også slik at noen får ett større sinne og hvis de i tillegg har mye ubearbeidet i kroppen sin fra før så kan dette blir veldig slitsomt og mange blir også litt redde over sin egen reaksjon på ting. Det andre er at når du nå er ungdom så har du også vokst deg større. Dette er for mange en støtte fordi de føler da at foreldrene ikke lengre kan true dem fysisk, fordi ungdommen kan nå ta igjen. Dette "tryggheten" gjør det mange ganger slik at ungdommen plutselig tør å si ifra og sette grenser. Hvis foreldrene da ikke er vandt til dette så vil dette bli en ny konflikt som fører til mange diskusjoner og krangling. Det som nå er så trist er at foreldre legger da skylden på ungdommen istedet for å gå inn i seg selv og se på hvorfor denne dårlige relasjonen har oppstått. Noen foreldre tar i denne tiden og legger all skyld over på ungdommene slik at de atter engang blir skylde bukk i det som egentlig bunner i svikt i relasjonen allerede fra barneårene av.

Hvis du kjenner deg litt igjen i dette eller at du ikke vet hva grunnen er så vil jeg anbefale deg å ta kontakt med noen du kan snakke med. Mange velger da bort sine foreldre og tar heller kontakt med helsesykepleier på skolen. Her kan du snakke om det du har inni deg, du kan få satt ord på det som er vanskelig og du kan lære deg til å kontrollere deg selv med ditt sinne. Hvis samtalene med helsesykepleier ikke er nok så kan du henvises til BUP eller kommunepsykolog for videre samtaler. Det viktigste er at du finner noen du er trygg på og som du kan få hjelp hos. Det er derfor så veldig bra at du i din alder ser at du kan utvikle en adferd som ikke vil gjøre deg bra. Det vil si at du tar ansvar for ditt liv, uansett hva grunnen til ditt sinne er.  

Jeg legger ved noen artikler du kan lese og håper virkelig at du tar kontakt med helsesykepleier når påsken er over. Selv om skolen ikke åpner så er alle tilgjengelig på både telefon og over videochat hvis du vil det. 

Ta vare på deg selv og håper at svaret var til hjelp for deg. 

Med vennlig hilsen

Helsesykepleier, ung.no.